Navn: Marte Gunnufsen
Alder: 42
Kommer fra: Lillesand
Bor i: Oslo
Utdannet som: klassisk pianist og billedkunstner
Jobber som: kunstner
Kunstneren Marte Gunnufsen har jobbet med både sexarbeidere, bondage-utøvere, dragartister og strippere. – Mitt ønske er å presentere en virkelighet som mange ikke helt vet finnes, sier hun.
Gatemagasinet Mot slår av en prat med Marte Gunnufsen i det hun holder på å avvikle soloutstillingen «Water Music» på Agder Kunstnersenter i Kristiansand samtidig med gruppeutstillinger i Oslo og på Fossekleiva i Svelvik. Det høres hektisk ut, og vi spør om det finnes noe sånt som en vanlig arbeidsdag for en kunstner som henne?
– I aller høyeste grad. Jeg er utdannet klassisk pianist, hvor selvdisiplin og gode arbeidsrutiner er essensielt – for ikke å drite seg ut på konsert, he-he. Disse vanene og rutinene har jeg med meg i kunsten. Jeg holder på når jeg kan og har mulighet. Etter at jeg fikk barn, er jeg blitt ekspert på å klemme inn så mye som mulig på seks timer. Blir ikke mye Facebook og prokrastinering.
– Har du perioder hvor du trekker deg helt tilbake?
– Ja, absolutt. Mellom prosjekter må jeg nullstilles. Som utøver vil jeg gjerne overraske meg selv i valg av nye prosjekter. Da er det viktig å ikke gå for raskt i gang med noe nytt. Men selv om jeg i disse pausene ikke produserer mye, er jeg ganske metodisk med tanke på å holde ting ved like. Jeg øver mye piano. Det er min nullstilling. Pianoøving er veldig meditativt. Man må være fullstendig tilstede, være dypt konsentrert om fingersetting, rytme, notelesning. I dette fokuset oppstår ofte nye fornemmelser og ideer jeg kan spille videre på.
– Du er utdannet klassisk pianist og billedkunstner, men jobber i dag primært innenfor videokunst, performance og installasjon. Hvordan kom du inn på denne veien?
– Under utdannelsen min som klassisk pianist, ble jeg etterhvert opptatt av samtidsmusikk. Som følge av den interessen, ble jeg introdusert for samtidskunsten. Her så jeg flere muligheter enn dem jeg opplevde i samtidsmusikken. Samtidsmusikken og klassisk skolering oppleves ganske streng og rigid. I kunsten kunne jeg benytte flere sider av meg selv. Etter eksamenskonserten søkte jeg Kunstakademiet i Bergen, og har aldri angret et sekund. Ettersom lyd og musikk er så stor del av meg, føles tidsbaserte uttrykksformer som video, performance og lydinstallasjon mest nærliggende. Her får jeg uttrykke meg både auditivt og visuelt; noe jeg setter ekstremt stor pris på.
– I en anmeldelse på Kunstkritikk.no trekker Tommy Olsson frem det musikalske i klippingen din: «Ikke minst musikaliteten i redigeringen, hvor alle klipp i noen grad motiveres av skiftningene i lydsporet». Tenker du musikk når du lager film?
– Ja, musikken styrer alt. Jeg klipper alle filmene mine selv, og bruker mye tid på det. Alle bevegelsene i filmene følger lyden. Hvis en bevegelse i filmmaterialet ikke fungerer med musikken, bruker jeg den ikke. I «Water Music» ble musikken fremført rundt bassengkanten med playback. Det ville vært særs vanskelig å gjøre begge deler under filmopptak. Både med tanke på akustikk og logistikk. Men det fungerer i grunnen veldig fint.
– Hva opptar deg mest med tiden vi lever i?
– Tiden vi lever i er uhyre komplisert. Krig, pandemi, klimakrise. Store globale utfordringer. Dette opptar meg åpenbart. Fra et mer mellommenneskelig, nærere perspektiv er jeg opptatt av mangfold i alle former. I mine prosjekter utforsker jeg ofte utenforskap og marginalisering. Jeg har jobbet med sexarbeidere, bondage-utøvere, dragartister, strippere. Jeg ønsker å møte alle mennesker jevnbyrdig, uten fordommer, uten forutinntatthet. Dette sosiale aspektet er noe av det viktigste for meg som kunstner.
– Seksualitet, identitet og forvandlinger er gjennomgangstemaer hos deg. Er det mulig å si noe om hvordan du går frem for å gjøre slike abstrakte konsepter til noe konkret?
– Mulig de konkretiseres med det samme mennesker involveres. En metamorfose som fenomen og metafor kan oppleves abstrakt, men når to dragartister transformeres fra menn til kvinner, blir transformasjonen visuell, og muligens mer konkret. Innholdsmessig kan prosjektene mine fremstå som frie, men jeg er ganske streng i hvordan jeg produserer. I klippingen, som vi var inne på, er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Jeg liker form og struktur. I denne utformingen og strukturen blir prosjektene spisset, og ideelt sett mer leselige for andre.
– Er det riktig å si at arbeidene dine viser outsiderens perspektiv på verden?
– Jeg vil være forsiktig med å uttale meg på andres vegne, men mitt ønske er å presentere en virkelighet som mange ikke helt vet finnes. Eller et regjerende virkelighetssyn som, i mine øyne, er noe mangelfull og forutinntatt. Jeg gjorde et prosjekt for noen år siden, hvor jeg oppsøkte sexarbeidere på Vippetangen i Oslo. Jeg stilte opp med tegnebrett og blyanter, og oppfordret – og betalte – dem for å tegne sin tolkning av det mannlige kjønnsorgan. I forkant gruet jeg meg veldig. Jeg var redd for å bli oppfattet som nedlatende. Min tanke bak prosjektet var å snu om på situasjonen: Gi kvinner – som alltid har blitt objektivisert – muligheten til å objektivisere mannen. All frykt opphørte i møte med kvinnene. De tok utfordringen på strak arm, lo og koste seg. De ga meg kallenavnet «dick lady», he-he.
– Subkulturene blir kanskje bare viktigere i vår stadig mer strømlinjeformede verden?
– Absolutt… Men for å sitere Tommy Olsson fra kritikken du tidligere refererte til, så blir dessverre mange subkulturer spist opp av mainstream før eller siden. Heldigvis oppstår nye subkulturer hele tiden. Det vil alltid være slike som oss som ikke føler seg hjemme i mainstream. Verken musikalsk, moralsk, estetisk, kulturelt, seksuelt, etc., etc. De unge vil – forhåpentligvis – alltid være et hestehode foran, eksperimentere, gjøre opprør. Det er så viktig!
– Er kunsten selv blitt en subkultur? Tror du ikke at den jevne nordmann oppfatter galleriverdenen som et lukket og vanskelig tilgjengelig sted?
– Det er mulig. Foruten de store institusjonene som Munch, Astrup Fearnley og Nasjonalmuseet, føler nok den jevne nordboer seg litt fremmedgjort i galleriverdenen. Lesning og tolkning av samtidskunst kan kreve endel forarbeid. Jeg er litt delt her. På den ene siden er det viktig å stille krav til publikum. Samtidig vil jeg, personlig, gjerne nå ut til flere enn bare kunstkolleger og andre spesielt interesserte. Mange er redde for å oppsøke klassisk musikk, samtidsmusikk og samtidskunst fordi de tror at de må forstå alt. Men det trenger man ikke! Alt skal ikke nødvendigvis forstås, tolkes, etc. Det eneste man trenger, er å åpne litt opp. Det er lov å kjede seg, si at dette ikke helt er min greie. Dét er bedre enn å utelukke det fra livet.
– Denne spalten har et fast avrundingsspørsmål: Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?
– Oh no, helt umulig! Men et av de kuleste verkene jeg vet, er «Turangalia»-symfonien av Oliver Messiaen.
– Hva er så kult med den?
– Det er så massiv orkestermusikk. Jeg blir helt paralysert. Store kontraster mellom drama og lyriske, sarte melodier. Messiaen er en fantastisk komponist. Man må ikke være skolert musiker for å verdsette denne musikken. Opprøreren i meg vil gjerne snike inn «Pornography» av The Cure også. Denne har vært med meg siden tenårene, og har utvilsomt tålt tidens tann.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 4/2022
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Marte Gunnufsen: Marte: Ida K. Holth
Kommentarer
Legg inn en kommentar