En viss type filmer blir bare bedre jo flere ganger du ser dem.
Quentin Tarantino har i flere intervjuer snakket om det han kaller «hangout movies». Med dét mener han filmer som lar deg bli så godt kjent med karakterene at de etter hvert føles som venner. I stedet for bare å se på dem, henger du med dem.
Et annet av kjennetegnene til slike filmer, er at de bare blir bedre jo flere ganger du ser dem. Og sånn er det jo med gamle venner også.
Dette er noen av filmene jeg kommer til å finne fram, igjen og igjen, så lenge det er liv i meg og fjernkontrollen min.
«Rio Bravo» (1959)
Sheriff John Wayne og hans umake gjeng av deputyer – en fyllik, en gamling og en guttehvalp – holder stand mot en hensynsløs kvegbaron. «Rio Bravo» er den mest sjarmerende av alle de gamle westernklassikerne.
«Siste natt med gjengen» (1973)
Med en handling lagt til 1962 og sin beskrivelse av en lang, magisk sommerkveld på stripa, fanger «Siste natt med gjengen» en tid da verden var litt enklere og veldig mye mer uskyldig.
«Dazed and Confused» (1993)
I 1976, 14 år etter handlingen i «Siste natt med gjengen», er håret til gutta blitt lengre, rusbruken er blitt mer åpenlys og Beach Boys er blitt erstattet med Kiss. Følelsen av pur, fri ungdomstid er likevel den samme.
«Før soloppgang» (1995)
Han møter henne på en togreise gjennom Europa, og ender opp med å tilbringe noen skjellsettende timer sammen i Wien. Det er uimotståelig romantisk, men ikke på den vanlige, klisjébefengte måten.
«The Big Lebowski» (1998)
Denne ser jeg sammen med noen kompiser hvert bidige år. Her er plottet virkelig ikke noe annet enn en unnskyldning for å henge sammen med et knippe av de mest minneverdige karakterene – slackers, bowlere, nihilister og Vietnam-veteraner – filmhistorien har frambragt.
«Coffee and Cigarettes» (2003)
Tittelen sier det meste: «Coffee and Cigarettes» er ganske enkelt en serie møter mellom mennesker – Tom Waits og Iggy Pop, Bill Murray og Wu-Tang Clan, Cate Blanchett og Cate Blanchett – som prater om løst og fast mens de røyker og drikker kaffe.
«Almost Famous» (2001)
Ingen skal fortelle meg at noen noen gang har hatt det fetere enn rockbandene som turnerte USA på kryss og tvers i de hedonistiske 70-årene.
«Superbad» (2007)
Slik var livet før man ble gammel nok til å kjøpe drikkevarene sine selv: strevsomt, uforutsigbart, ofte uutholdelig kleint og – i hvert fall sett i ettertid – veldig, veldig morsomt.
«One Upon a Time… in Hollywood» (2019)
Denne lista måtte selvsagt inkludere en Tarantino-film. Her gir han oss nesten tre timer i et miljø mange av oss hadde gitt mye for å få oppleve: Hollywood mot slutten av 1960-tallet.
«Licorice Pizza» (2021)
Denne har tida og stedet til felles med «One Upon a Time… in Hollywood». Men «Licorice Pizza» er i tillegg ungdommelig og søt på en måte Tarantinos filmer aldri blir.
Alle filmene er lett tilgjengelige på de vanlige leietjenestene.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 30.07.22
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Christopher Mintz-Plasse, Jonah Hill og Michael Cera i «Superbad»: Columbia Pictures
Kommentarer
Legg inn en kommentar