Navn: Ellen A. W. Sunde
Artistnavn: Sea Change
Alder: 34
Kommer fra: Flekkefjord
Bor i: Kristiansand
Yrke: Produsent, musiker og DJ
Aktuell med: Albumet «Mutual Dreaming»
Artisten som går under navnet Sea Change har forlatt Berlin til fordel for Kristiansand. – Det er stor kulturforskjell, forteller Ellen A. W. Sunde.
– Du kommer fra Flekkefjord og har bodd flere år i Berlin. Men jeg skjønner at du holder til i Kristiansand nå?
– Ja det stemmer. Jeg flyttet tilbake hit høsten 2019, rett før pandemien.
– Du har bodd her før?
– Jeg gikk på Vågsbygd VGS siden de ikke har musikklinje i Flekkefjord, så jeg bodde på hybel her da jeg var 16–19 år og har derfor hatt mange venner fra byen. I tillegg har jeg en ektemann fra Greipstad. Vi tenkte det var et fint sted å komme tilbake til når vi skulle til Norge igjen.
– Og siden 2019 har du vært ved UiA?
– Jeg startet på en master i elektronisk musikk høsten 2020, og var ferdig nå i vår.
– Hva kommer utdannelsen til å bety for deg som artist?
– Selve graden har kanskje ikke så mye å si, men det å fordype seg i elektronisk musikk med lærere som er aktive musikere og artister, har vært veldig verdifullt for min kunstneriske utvikling. For meg, som har jobbet helt alene i mange år, har det også vært utrolig fint å kunne spille ball med andre og få nye impulser fra et så sammensveiset miljø som det på UiA.
– La oss gå tilbake til begynnelsen: Når ble interessen din for musikk først vekket?
– Jeg har vært veldig interessert i musikk helt fra jeg var liten. Men jeg vokste ikke opp med masse musikk i huset slik mange andre musikere har gjort. Så jeg vet ikke helt hvordan det hele startet, men det har alltid vært et behov jeg har hatt, det å synge. Og jeg husker at jeg på ungdomsskolen ble ekstra interessert i musikk som ikke var så mainstream. Jeg hadde heller ikke så mange venner, så jeg satt mest hjemme og hørte på musikk og leste i CD-coverne.
– Hva slags musikk gikk det i?
– Jeg dro til Kristiansand for å fikse tannreguleringen min, og husker at jeg alltid måtte innom Platekompaniet for å kjøpe masse CD-er jeg egentlig ikke hadde råd til: Radiohead, Placebo, PJ Harvey, Madrugada.
– Rock, altså?
– Jesss!
– Når begynte du å lage musikk selv? Hva var det som fikk deg i gang?
– Som sagt hadde jeg veldig lenge et behov for å lage musikk, men jeg brukte flere år på å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det. Etter hvert lærte jeg meg litt gitar og piano, og skrev noen låter. Da hadde jeg begynt å studere musikk på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) i Oslo. Men det var først da jeg gikk andre året der og lærte meg å produsere, at jeg klarte å lage noe som lignet på noe jeg likte.
– Elektronisk musikk handler mye om produksjon og duppedingser. Må man ha stor teknisk innsikt for å lage den?
– Man kan jo lage musikk i GarageBand på en helt vanlig Mac uten å ha så utrolig mye kunnskap. Min tekniske innsikt har kommet mens jeg har laget musikk.
– Men det kan bli veldig utstyrsfiksert? Musikere elsker gjerne å snakke om gitarer og amper og kabler og sånt.
– For mange vet jeg det blir det, men jeg er ikke noen utstyrsgeek. Men det er jo alltid gøy å leke med en ny synth eller trommemaskin. Det kan komme mye inspirasjon, og noen ganger et litt annet uttrykk, ut av å prøve nytt stæsj.
– Man kan få inntrykk av at studioet først og fremst har vært guttas lekegrind. Men det er kanskje i endring?
– Ja, det er det absolutt. Jeg vet om mange kvinnelige produsenter. Men jeg må si jeg ble overrasket da jeg begynte på UiA i 2020. Da hadde jeg vært utenfor utdanningsinstitusjoner i cirka 10 år, men likevel var det det samme mønsteret som da jeg studerte: Veldig mange jenter på vokal og låtskriving, og gutter som spilte instrumenter. Heldigvis er det litt annerledes på elektronisk. Der var vi cirka 50/50 på master i fjor. Jeg tror noe er i endring når det kommer til produsering. Det kan man se også i mer mainstream musikk. Flere kvinner produserer både for seg selv og andre!
– Musikken din blir gjerne beskrevet med vanskelige begreper som «dekonstruert klubbmusikk» og «ambiente lydlandskaper». Hvilke ord ville du selv ha brukt hvis du møtte noen som aldri hadde hørt Sea Change?
– Det er alltid rart å beskrive egen musikk. Men jeg kaller det ofte elektronisk drømmepop eller eksperimentell klubbpop.
– Jeg tenker på det som grenseløs musikk. Den er liksom ikke knyttet til et spesifikt sted eller et spesifikt lynne, men kan fungere både i storbyen og ute i naturen, eller både i Berlin og på Sørlandet, om du vil. Har du slike ting i tankene når du jobber?
– Det er interessant at du føler det! Det er ikke noe jeg tenker på når jeg lager musikken. Men det er en tendens at utenlandske journalister ser på den som drømmende og naturaktig fordi jeg er fra Norge, mens norske journalister henger seg opp i Berlin og byfølelsen. Kult at du føler det kan komme fra begge steder!
– Det er fort gjort å tenke på Sea Change som typisk studiomusikk, men du legger mye arbeid i live-biten også?
– Ja, det er kjempeviktig for meg. I det siste har jeg jobbet med å få live-settet til å bli enda mer klubbete enn på plata.
– Mer dansbart?
– Ja!
– Men konserter og DJ-ing er to forskjellige ting?
– Ja, DJ-ing begynte jeg med ganske nylig. Jeg og noen venner savnet å kunne gå på klubb i Kristiansand, så vi startet Klubb Kosmos som spiller house og techno på Vaktbua cirka annen hver måned. Da spiller jeg jo andres låter, men det er fantastisk gøy og har gitt meg masse ny inspirasjon til egen musikk.
– Hvor krevende er det å skape seg et levebrød – enn si en karriere – som musiker i dag?
– Det er krevende! Som i alle andre kunstformer. Man må være kreativ med å finne måter å tjene penger på. Og de fleste er også avhengige av å undervise. Men det å undervise kan være en fin ting. Det kan være lærerikt.
– For en sjangerartist er det kanskje også nødvendig å tenke større enn bare Norge?
– Absolutt. Norge er litt for lite for det jeg driver med.
– Er det annerledes å spille i for eksempel Berlin enn i Kristiansand?
– Litt! I Tyskland er folk veldig respektfulle og veldig stille og lyttende, noe som jo er kjempefint. I England prater folk i vei.
– Og her?
– Litt som i Tyskland, egentlig, kanskje ikke like stille, men stort sett fint publikum! Men tyskere danser mer.
– Klubbkulturen er sikkert mer innarbeidet der?
– Ja, der er det stor kulturforskjell.
– Vi pleier å runde av disse samtalene med et fast spørsmål: Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?
– Shit, det var vanskelig! Kanskje Sidsel Endresen og Bugge Wesseltoft med «Out Here. In There.».
– Hvorfor den?
– Fordi den er utrolig vakker og smakfull, samtidig som den er full av improvisasjon og ting som utfordrer. Hørte den da jeg var rundt 19, og den inspirerte meg i mange år… Nå kommer jeg til å tenke på det spørsmålet i dagevis. Hva ville du ha valgt?!
– Én plate? Det er jo umulig!
– Ja, jeg veeet… Eller «The Disintegration Loops» av William Basinski.
– OK, hvem er det?
– Han er en musiker som skulle digitalisere den gamle musikken og de gamle ideene sine, men tapene ble ødelagt mens han gjorde det. Men han tok det opp, og det er en utrolig vakker ambient-/støyplate som jeg tror alle hadde hatt godt av å høre på.
«Mutual Dreaming» og de andre utgivelsene til Sea Change er tilgjengelig på alle de vanlige strømmetjenestene.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2022
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Victoria Nevland
Kommentarer
Legg inn en kommentar