Madrugadas mektige midnattsmesse

Madrugada
Tid: Fredag 29. juli
Sted: Ravnedalen i Kristiansand
Publikum: Ca. 4000

TERNINGKAST 5

Madrugada trengte tid for å få opp temperaturen i Kristiansand fredag kveld. Men da det først løsnet, løsnet det på ordentlig.

Ganske nøyaktig tre år er gått siden sist Madrugada sto på scenen i Ravnedalen. Da var de nylig blitt gjenforent etter 10 års pause, og benyttet anledningen til å framføre debutalbumet «Industrial Silence» (1999) i sin helhet. Denne gangen må den forsterkede trioen bevise at de er noe mer enn bare et hyllestband til seg selv.

Offensivt nok åpner de da også med «Running From the Love of Your Life», en låt fra det fremdeles ferske comebackalbumet «Chimes at Midnight».

Denne anmelder tilhører et sikkert forsvinnende lite mindretall som ikke følte seg tilfredsstilt av «Chimes at Midnight». Sangene er flotte, for all del, men albumet låter så avslepent og pent at det uten videre kunne ha blitt brukt som bakgrunnsmusikk i et middagsselskap hos de dølleste 50-åringene du kjenner. Hvor var det blitt av desperasjonen som lå og dirret under Madrugadas musikk på den avdøde gitaristen Robert Burås sin tid?

Heldigvis skal det vise seg at bandet ikke har mistet edgen live.

Riktig nok blir første halvdel av konserten mer temposvak enn godt er. Etter gode, gamle, dramatiske «Higher», kommer balladene og de bluesinspirerte låtene på rekke og rad: «Electric», «Help Yourself to Me», «Nobody Loves You Like I Do» og sjelden spilte «Honey Bee». Ingen av dem viser seg spesielt godt egnet til å skape temperatur på en uvanlig kald og rå julikveld.

Men så, som for å understreke at Madrugada har like sterke røtter i mørkemannsrock av typen Gun Club og tidlig Nick Cave and The Bad Seeds som i Leonard Cohen, kommer voodoo-besvergelsen «Black Mambo». Med intense «Salt» løsner det sånn på ordentlig, og i «Blood Shot Adult Commitment» får trommeslager Jon Lauvland Pettersen endelig fart på stikkene.

Nå er snippen blitt merkbart løsere. Cato «Salsa» Thomassen topper «Majesty» – fremdeles like populær, fremdeles like vakker – med en lang og breial gitarsolo, mens vokalist Sivert Høyem inkorporerer noen strofer fra Bruce Springsteens «State Trooper» i «Strange Colour Blue».

Ingen blir overrasket når kveldens oppvarmingsartist kommer tilbake for å synge duett på det Høyem kaller «en landeplage». Ane Brun er blid og paljettbestrødd som en annen Dolly Parton, Sivert Høyem er barskere enn Kenny Rogers og «Lift Me» er og blir en koselig sang.

Og når Madrugada runder av med episke «The Kids Are on High Street» og en mektig versjon av «Valley of Deception», er det i grunnen bare å kapitulere: De har neppe noen gang vært bedre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.08.22
© Tekst og foto: Roy Søbstad