Navn: Lisa Enes
Alder: 34
Yrke: Regissør og manusforfatter
Utdannelse fra: NTNU, Nordland Kunst- og filmfagskole og Den norske filmskolen
Kommer fra: Kristiansand
Bor i: Oslo
Aktuell med: Mottok nylig Statens diversestipend for nyutdannede kunstnere
Den nyutdannede regissøren Lisa Enes fra Kristiansand ønsker seg flere filmer om arbeiderklassen.
– Hvordan vil du karakterisere deg selv som filmskaper? Hva slags filmer ønsker du å lage?
– Jeg opplever at det ofte er en underliggende humor i filmene jeg lager. En humor som kanskje ikke alltid er så opplagt. Jeg er nok mest interessert i å løfte frem det lille, og på den måten si noe større om samfunnet vi lever i. Jeg jobber ofte i en slags hybrid mellom fiksjon og dokumentar, og temaet hierarki er ofte noe jeg utforsker i filmene mine.
– Hva er det som interesserer deg med akkurat temaet hierarki?
– Jeg tror det kanskje er fordi jeg selv har erfart hvordan det er å stå utenfor noe og kikke inn. Den rollen man da får, som observatør, kan være vond og føles som et utenforskap. Men denne posisjonen gjør også at man blir god til å legge merke til nyanser. Jeg tror at min erfaring har gjort at jeg er blitt veldig opptatt av viktigheten av mangfold, og så har det mer eller mindre bevisst blitt noe som går igjen i filmene mine. Det er spennende å se på dynamikkene som ikke bare oppstår i et miljø eller på en arbeidsplass, men også blant venner, i kjærlighetsforhold og så videre.
– Hva kan du si om «Portør», prosjektet du skal pitche i Nordic Talents pitchekonkurranse for avgangsstudenter fra de nordiske filmskolene i september?
– Det er en tv-serie som handler om en gjeng portører som arbeider på et sykehus. Prosjektet er basert på mine egne erfaringer som portør ved Sørlandet Sykehus og Rikshospitalet. Målet er å få prosjektet utviklet videre og ferdigstilt. Jeg tror det kan bli sabla bra!
– Hvilke andre ting jobber du med for tiden?
– Jeg arbeider med en musikkvideo for det sørlandsbaserte bandet Drongo som skal i produksjon i oktober. Jeg har laget film med dem tidligere, og gleder meg veldig til å jobbe med dem igjen. Det er et lekent prosjekt hvor jeg knytter til meg andre lokale kunstnere. Jeg utvikler også en ny kortfilm, klipper ferdig en musikkvideo jeg skjøt i sommer og er i prosess med å finne produsent til «Portør»-prosjektet.
– Gratulerer, forresten, med Statens diversestipend for nyutdannede kunstnere! Det er jo litt av et nåløye å komme gjennom. Kan du si noe om hvordan søknaden din var vinklet?
– Tusen takk for det! Stipendet er ment å hjelpe nyutdannede med overgangen fra studentliv til arbeidsliv. Det skal gå til anskaffelse av utstyr eller for eksempel kurs, workshops og kontorleie. Så min søknad var vinklet inn på mitt behov for å skaffe en god maskin jeg kan klippe på, kamerautstyr og midler til å delta på en regiworkshop. Jeg klipper mine egne filmer selv, og med eget kamera vil det også være lettere for meg å gjøre frilansoppdrag. Det er fantastisk at slike stipendordninger finnes. De er til stor hjelp for unge kunstnere tidlig i karrieren.
– Likevel er det jo stadig tilløp til debatt om disse støtteordningene. Tidligere i år sa for eksempel filmskaperen Rikke Gregersen fra Kristiansand at «De store pengene går ofte til de etablerte, trygge mennene, og jeg skulle ønske at de [Norsk filminstitutt] gutsa litt, på å gi de større budsjettene til noe som ikke handler om Andre verdenskrig». Har du gjort deg noen tanker om dette?
– Ha ha, ja, jeg føler nok også på at det holder med heltefilmer om menn fra Andre verdenskrig nå. Men det er jo en forskjell på stipendordninger fra Kulturrådet og hvordan for eksempel NFI fordeler sine midler til film og tv. Jeg opplever at Kulturådet er modigere i hvem og hva de gir støtte til, mens NFI i større grad disponerer midler til prosjekter og selskap som allerede er veldig etablerte.
– Filmbransjen er i endring. Tror du at vår nye medievirkelighet – hvor TV, kino nett og strømmetjenester glir stadig mer over i hverandre – åpner opp for nye muligheter eller gjør den det enda vanskeligere for nye stemmer å få innpass?
– Jeg velger å tro at den åpner opp for nye muligheter. Det produseres masse ny film og tv i Norge for tiden, men det er skummelt at strømmetjenestene har så mye makt. Jeg opplever at vi befinner oss i en tid hvor det handler mer om kvantitet enn kvalitet. Forhåpentligvis vil det bli mer plass til film og tv som går mer utenfor de vanligste sjangerne i tiden som kommer. Alt dette innholdet gjør jo at publikum blir mer kresne, noe jeg tenker er en god ting.
– Men ser du for eksempel en fare for at unge, sultne talenter selger seg billig bare for å få laget noe?
– Jeg tror at mange unge talenter får muligheter nå som var vanskeligere før. Det å få gjøre episoderegi, for eksempel, eller raskt komme seg ut i arbeid på større produksjoner, tenker jeg bidrar til at man får verdifull erfaring man igjen kan ta med seg videre i sine egne prosjekter. Det å holde seg i produksjon, tror jeg gjør at man blir en bedre regissør. Og med erfaring fra større produksjoner, vil det igjen være lettere for den unge kunstneren å få støtte til egne prosjekter siden.
– Hva savner du i norsk film?
– Fortellinger fra arbeiderklassen.
– Det er i ferd med å vokse frem en ny arbeiderklasse, er det ikke?
– Det er jo det. Og arbeiderklassen er svært lite synlig i dagens visuelle historiefortelling. Det mener jeg er veldig synd.
– Tilbake til deg: Hvilke ambisjoner har du på lengre sikt?
– Jeg håper på å fortsette med å utvikle fiksjonsfilm, lære masse nytt og jobbe med gode folk. Leve et langt og lykkelig liv som filmregissør, rett og slett! Litt generelt kanskje, det der, men det er jo dét som er ambisjonen: Å få fortsette å lage film. Det er jo ingen selvfølge å få den muligheten.
– Og helt til slutt: Hvilken film synes du alle i hele verden burde se?
– Oi, shiiiet! Det er jo umulig å svare på.
– Det kan jo eventuelt være det siste du så som gjorde ordentlig inntrykk.
– Jeg har sikkert sett noe bra siden den gang også, men den første jeg kommer på, er «Petite Maman» av Celiné Sciamma. Sinnsykt bra film. Gjorde ordentlig inntrykk og ga meg lyst til å lage film. Det er jo dager hvor man ikke har helt trua også.
– «Lille mamma» på norsk? Ja, jeg har hørt flere si gode ting om den. Hva er det som gjør den så spesiell?
– Den er spennende på mange måter. Den forholder seg ikke til klassiske narrative strukturer. Den har ingen konflikt, et «problem som må løses». Det kan høres kjedelig ut, men det er det absolutt ikke. Det oppleves som en film som er likestilt, i mangel på bedre ord. Det er rett og slett en helt nydelig film, full av scener man bare vil være i.
Lisas musikkvideoer til «I Put My Hand into a Fist» med Sea Change , «Hester» med Drongo og «Extremes» med Sgrow kan ses på YouTube.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2022
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Rasmus Ericsson
Kommentarer
Legg inn en kommentar