Årets beste filmer 2022

1. Drive My Car
Japan 2021
Regi: Ryûsuke Hamaguchi

Dette er et sånt tilfelle hvor en beskrivelse av handlingen ikke vil si stort om hvordan det faktisk oppleves å se filmen. Men «Drive My Car», som er basert på en novelle av Haruki Murakami, tar i hvert fall utgangspunkt i regissøren Yūsuke Kafuku (Hidetoshi Nishijima) sitt arbeid med å sette opp Anton Tsjekhovs teaterstykke «Onkel Vanja». Yūsuke bærer, i likhet med alle han møter, på en kompleks bakgrunnshistorie, og ofte er det i hans gamle, knallrøde Saab 900-modell at fortrolighet oppstår og hemmeligheter kommer fram i dagen.

Og sakte, men sikkert, gjennom lag på lag av fortellinger, blir «Drive My Car» selv en fortelling om hvordan fiksjon og virkelighet noen ganger overlapper, og hvor vanskelig det er for oss mennesker å virkelig forstå hverandre.

Det sier seg sikkert selv at tre timer med lavmælt japansk drama ikke vil være noe for alle. Men er man først med på notene, vil man oppdage at de overraskende vendingene og allmenngyldige innsiktene kommer tett.

Jeg har ikke tenkt mer på noen annen film i hele år.

2. Licorice Pizza
USA 2021
Regi: Paul Thomas Anderson

Paul Thomas Anderson har laget noen av de siste 25 årenes aller beste amerikanske filmer – «Boogie Nights» (1997) og «There Will Be Blood» (2007) blant dem – men han har aldri vært lettere å like enn i «Licorice Pizza».

I California tidlig på 1970-tallet har noen-og-tjueåringen Alana (Alana Haim) og 15 år gamle Gary (Cooper Hoffman) et kjæresteforhold på gang. Mange over en viss alder vil kjenne seg igjen i hvordan de to kløner og famler og roter til noe som burde ha fått falle på plass av seg selv.

Men nesten like viktig som kjærlighetshistorien, er tidsbildet Anderson tegner: musikken, estetikken, alle de herlige karakterene fra Hollywoods utkanter.

Film blir ikke stort mer sjarmerende enn dette.

3. Bones and All
USA 2022
Regi: Luca Guadagnino

Maren (Taylor Russell) og Lee (Timothée Chalamet) er et ungt, vakkert, passe frikete og – i det hele tatt – tilsynelatende nokså normalt par på reise gjennom det amerikanske midtvesten. Ingen kan se på dem at de i blant overveldes av en medfødt trang til å fortære menneskekjøtt.

Det vil ikke være en overdrivelse å si at «Bones and All» er et romantisk drama som krever sterk mage. Samtidig – hvis man bare klarer å se bort fra alt som har med kannibalisme å gjøre – handler det om å bli voksen og finne sin plass i en stor og ofte skremmende verden. 

Og jeg kan ærlig talt ikke komme på en annen film som har klart det samme: å gjøre meg varm om hjertet og kvalm på én og samme tid.

4. Official Competition
Spania/Argentina 2022
Regi: Mariano Cohn og Gastón Duprat

Ikke mye er mer frydefullt enn filmer som tør å gå i strupen på sin egen bransje.

Teaterskuespilleren Iván (Oscar Martinez) og Hollywood-stjernen Félix (Antonio Banderas) er blitt hyret av en gammel riking for å spille i hans forfengelighetsprosjekt av en film. Det eneste de to har til felles er sin grenseløse selvopptatthet.

Om det er duket for verbal sparring, psykologisk spill og en stor dose barnsligheter når Iván og Félix blir utsatt for de stadig mer absurde leseprøvene til regissør Lola (Penélope Cruz)? Det er duket.

Ingen med interesse for filmproduksjon – eller, for den del, kunstnerisk virksomhet generelt – burde gå glipp av denne smarte, stilsikre og suverent spilte satiren.

5. X
USA 2022
Regi: Ti West

Alle som vet å sette pris på de mer lumre sidene av amerikansk 70-tallsfilm – du vet, porno, horror, exploitation og den slags uhumskheter – vil umiddelbart føle seg hjemme i «X».

En umake gjeng unge mennesker rigger seg til på en avsidesliggende bondegård for å spille inn voksenfilm. Sånn for enkelhets skyld velger de å overse at noe åpenbart er veldig, veldig galt med det gamle paret som eier stedet.

Skyggen av «Motorsagmassakren» (1974) henger tungt over «X». Samtidig er dette noe mer enn bare enda en grusom slasherfilm. Med en overrumplende grad av følsomhet tar den også opp i seg såpass tung tematikk som aldring og forfall.

Blodspruten blander seg med bitre tårer.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.12.22
© Roy Søbstad