Julehefter er en særnorsk tradisjon som neppe kommer til å dø ut med det første. Bare i år blir det gitt ut mer enn 50 titler. Vi har tatt en kritisk kikk på noen av dem.
Pondus
Av Frode Øverli
Strand Forlag
TERNINGKAST 4
Ikke mange stripeserier har endret seg så mye i årenes løp som «Pondus». Nye figurer er blitt introdusert og serien har fått en stadig varmere tone. I årets 17 sider lange spesialhistorie dukker faktisk ikke tittelfiguren opp før i de aller siste rutene.
I stedet handler det om brødrene Eddie og Teddy – to figurer som er helt nye for undertegnede – og deres ikke akkurat mønsterborgerlige mor Dina. Det er en søt, liten sak som åpner en mengde muligheter for Frode Øverli til å ta serien i enda flere retninger. Ellers fylles «Pondus»-heftet for 2022 opp av litt «Bestis» og Skavlan, samt den sedvanlige fotballquizen.
De som måtte savne «Pondus» fra den tiden serien fortsatt var rølpete og rufsete og klaske-seg-på-knærne morsom, kan legge noen ekstra kroner i den alternative utgivelsen «Klassiske julehistorier». Men der er det vel å merke kun snakk om opptrykk.
Donald – Bortført til Bjørnefjell
Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun
Egmont
TERNINGKAST 5
Årets norskproduserte Donald-hefte spinner like godt videre på en av de virkelig klassiske juletegneseriene: Carl Barks’ «Jul på Bjørnefjell» fra 1947. (Som kjent var det i den leserne fikk stifte bekjentskap med Onkel Skrue for aller første gang.)
I «Bortført til Bjørnefjell» blir Skrue kidnappet midt i julestria, og Donald og nevøene – pluss en Hakkespett-kommandør ved navn Katarina – legger ut på en heseblesende jakt for å finne ham.
Dette oppleves ikke som den mest substansielle historien trekløveret Nærum, Løkling og Midthun har satt navnene sine på, men tusen elleville innfall og bransjens sprekeste tegninger veier opp for den slags tilkortkommenheter.
Nye lesere – og alle som ikke har lest originalserien på en stund – kan merke seg at «Jul på Bjørnefjell» er trykket på nytt i heftet «Carl Barks’ jul».
Olsenbanden - Jul for alle penga
Av Claus Juul
Egmont
TERNINGKAST 3
Olsenbanden har som kjent gjort comeback på kino i år, så det lå liksom i kortene at det ville komme en tegneserie også. Tilsvarende hefter ble gitt ut både i 1980-årene og på tidlig 2000-tall.
Tegneren og forfatteren med det perfekte navnet Claus Juul har kommet opp med en historie av klassisk Olsenbanden-format: Egon, Kjell og Benny – som selvsagt har fått utseendet til de nye skuespillerne – prøver å robbe en riking som smugler brukskunst (!) inn i landet. Det er riktig godt diktet. Men tegnestilen skurrer, altså.
Juul har en røff, nesten skisseaktig strek som gir serien et veldig annerledes uttrykk enn den strømlinjeformede filmen. Fargebruken er dessuten mørk inntil det grumsete.
Og jeg tror ærlig talt ikke at det er dette den nye generasjonen av Olsenbanden-fans ønsker seg.
Dunce
Av Jens K Styve
Strand Forlag
TERNINGKAST 5
Nesten alle de mest populære norske seriene kan by på spesialtegnede historier i juleheftene sine i år. Med 25 sider har «Dunce» den aller lengste.
Her sliter pappa Jens med en ørliten mørketidsdepresjon mens pjokken Gustav iherdig prøver å score nok snillpoeng til å få det – visstnok – ironiske voldsspillet «Snedig Biltjuv VI». Ja, også reiser hunden Brego til Japan for å være med i en global reklamekampanje. Serieskaper Jens K Styve syr det hele sammen med veteranens stø hånd og et godt øye for hvordan teknologien og markedskreftene er blitt en del av vår alles hverdag.
Og som leser man kan ikke unngå å føle en stor varme for disse hverdagsheltene av noen tegneseriefigurer. Det er blitt nesten «Tommy & Tigern»-takter over «Dunce».
OBS! Dette er et av heftene du ikke finner i dagligvarebutikken, men må i bokhandelen eller ut på nett for å kjøpe.
Knoll og Tott
Av Harold H. Knerr og Doc Winner
Egmont
TERNINGKAST 4
Tegneserien som opprinnelig het «The Katzenjammer Kids» har en 125 år lang og ikke så rent lite forvirrende historie. Hvis man leser årets hefter med «Knoll og Tott» og «Kapteinens jul», får man eksempler på tre forskjellige tegneres tolkninger av de samme figurene. Best av disse er Harold H. Knerrs «Knoll og Tott»-serier fra 1949.
Her beskriver Knerr et lite øysamfunn hvor menneskene tilsynelatende bruker all sin tid på å spille hverandre utspekulerte puss. Det hele er fantasifullt inntil det surrealistiske. At seriene stammer fra en annen tid, merkes først og fremst i framstillingen av øyas urbefolkning som noen tykkleppede, apekattlignende figurer som aldri får mer enn biroller.
Både «Knoll og Tott» og «Kapteinens jul» er utstyrt med passe nerdete forord som gjør rede for historikken.
Ingeniør Knut Berg
Av Øyvind Lauvdahl
Fonna Forlag
TERNINGKAST 5
Men ingeniør Knut Berg var ikke død. Med juleheftet som kom i 2020 var hele den norske eventyrserien, som utrolig nok har eksistert siden 1941, blitt trykket på nytt. I år gjenoppstår den i ny versjon.
Tegner og manusforfatter Øyvind Lauvdahl holder seg tett til uttrykket i originalen. Rødt er den eneste fargen, det er kun seks ruter på hver side og all tekst er plassert under rutene. Ingen vil forveksle dette med en moderne tegneserie, for å si det sånn.
På subtilt vis har Lauvdahl likevel bragt den handlekraftige ingeniøren nærmere vår tid: Erkefienden Dr. Panga minner nå ikke så rent lite om en viss Elon Musk og miljøkampen går som en rød tråd gjennom hele historien.
Selv om dette neppe vil gjøre «Ingeniør Knut Berg» til folkelesning, er det frydefulle saker for oss som elsker «pulp»-litteratur og lettere arkaisk science fiction.
Heftet finnes også i samiskspråklig utgave.
Nemi
Av Lise Myhre
Gyldendal
TERNINGKAST 2
Nemi er seg selv lik. Mens for eksempel Pondus med årene har utviklet seg til å bli en noen lunde ansvarlig middelaldrende mann, er Nemi akkurat den samme barnekvinnen hun alltid har vært. «Hvis jeg ikke kan være en drageprinsesse i tyllskjørt, hva er egentlig vitsen med noe?» sier hun, og forventer at det liksom skal være søtt. Det begynner å minne om en form for regresjon.
Riktig nok får vi et glimt av en mer moden og reflektert Nemi i en tre sider lang samtale mellom henne og venninnene på julaften. Eller – ved nærmere ettersyn – det er venninnene som virker modne og reflekterte. Hovedpersonen er bare sitt vanlige, selvopptatte jeg.
Ellers får vi det samme som i alle tidligere julehefter: litt illustrert poesi, noen helsides illustrasjoner og en hel del godtkjøpsfilosofi i stripeform.
Det er dine penger og din tid. Jeg nøyer meg med å fastslå at hele denne goth-greia virker fryktelig sliten i 2022.
Smørbukk
Av Håkon Aasnes, Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden
Egmont
TERNINGKAST 4
Det blir ikke jul uten tegneserier fra Håkon Aasnes. I 2022 har veteranen fra Aurskog tegnet «Smørbukk» for førtiende (!) gang, og leverer tradisjonen tro også nye historier til både «Nr. 91 Stomperud» og «Tuss og Troll». Gi mannen en hederspris nå!
Og Smørbukk er stadig up to date. I år tar han seg jobb som sykkelbud for Kjappmat-Olsen, en lokal Foodora-variant, noe som selvsagt fører til en lang serie Donald-aktige forviklinger. Det er like deler koselig og fornøyelig lesning.
I tillegg får vi også en serie av Aasnes’ forgjengere Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden. Den er hakket mer gammeldags i formen, med fortellende tekst under rutene i stedet for snakkebobler, men tonen er akkurat den samme varme. Et julehefte med «Smørbukk» er og forblir en trygg investering.
Intet nytt fra hjemmefronten
Therese Eide
Strand Forlag
TERNINGKAST 5
Therese Eides skildringer av livet med små barn er skarpe nok til å fenge selv oss som vanligvis pleier å styre unna den slags.
I årets langhistorie tar serieskaperen med seg sin skjermavhengige familie til fjells for å feire jul på en hytte uten mobildekning. Probemstillingene som melder seg bør være gjenkjennelige for mange: Hvordan tilbereder man pinnekjøtt uten hjelp av Google? Hvordan holder man i ånde unger som aldri har kjedet seg før? Og hvor mange ganger orker man egentlig å se «Love Actually» om igjen på VHS?
Eide formidler det hele ved hjelp av en effektiv strek, et vell av kvikke replikker og en underliggende varme som – bemerkelsesverdig nok – aldri tipper over i det sentimentale.
Som bonus får vi blant annet en lavterskel-guide til julemagi og litt godlynt harselas med andre serier. I det hele tatt: Dette er et av årets aller beste julehefter.
Idefix og de ukuelige – Romerne er gærne
Av Yves Coulon, Philippe Fenech m.fl.
Egmont
TERNINGKAST 3
For mange av oss er «Asterix» et av tegneseriehistoriens absolutte høydepunkter. Morsommere, mer intelligent og bedre tegnet underholdning er knapt blitt laget. Nå som begge opphavsmennene, René Goscinny og Albert Uderzo, har gått bort, må vi leve med bekymringen for at verket deres skal bli redusert til bare enda et samlebåndsprodukt.
Utgivelser som dette gjør lite for å berolige. Her, i tre små historier basert på en tv-serie, er hunden til Obelix blitt leder for en liten bande dyrevenner. Seriens målgruppe er åpenbart de nest yngste barna.
Og det er ikke noe å si på håndverket. De forskjellige tegnerne gjør presise imitasjoner av Uderzos strek, og selv om humoren er betydelig barnsligere enn i moderserien, gjør den i det minste ikke skam på ordekvilibristen Goscinny. Alt i alt er «Idefix og de ukuelige» helt ålreite greier.
Men jeg kan bare ikke fri meg for følelsen av at serier om søte, små dyr er mer Disney enn Asterix.
Lunch – Bodils tacojul
Av Børge Lund
Egmont
TERNINGKAST 5
Etter 15 år med «Lunch» har Børge Lund på ingen måte mistet kloa. For ham er det moderne kontorlandskapet en utømmelig kilde til satire. I årets langhistorie går Lund nok en gang i strupen på næringslivets evinnelige tåkeprat om nytenkning og endringsvilje.
I sentrum står resepsjonisten Bodil og hennes tapre forsøk på å endre julelunsjen fra lunken cateringribbe servert i aluformer til – ja, hvorfor ikke? – taco. Den slags vil hennes nymotiverte kolleger selvsagt ha seg frabedt.
Lund forteller fortsatt med stort verbalt overskudd – «Sprøstekt endringskraft til surkålen og prosessflyt med mandel til dessert,» mumler Bodil for seg selv – og klare, gode poenger.
I dette heftet er til og med julenøttene morsomme.
Zelda – En fredelig jul
Av Lina Neidestam
Egmont
TERNINGKAST 4
Svenske Lina Neidestam føyer seg inn i en tradisjon av serieskapere – tenk for eksempel Martin «Rocky» Kellerman – som bruker stripeformatet til noe mer enn bare å fortelle vitser. Minst like mye plass går med til å reflektere over trender i tiden og livet i sin alminnelighet.
Neidestams figur Zelda er en uttalt feminist rundt de 30. Hun har et barn, hun har en håpløs eks og hun har en gruppe venninner hun kan dele sine frustrasjoner med. Slikt blir det ordrike og som regel treffsikre striper av.
Undertegnede tilhører definitivt ikke målgruppen – feil kjønn, feil alder, feil livssituasjon – men skjønner hvorfor «Zelda» er blitt en av Nordens mest populære tegneserier.
«Tegnehanne» og «Lille Berlin» passer perfekt som ekstramateriale.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.12.22
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar