Ekspertene har stemt fram tidenes beste film. Vinneren kom som en bombe på de fleste.
Hvert tiende år siden 1952 har det britiske tidsskriftet Sight and Sound invitert kritikere, akademikere og andre eksperter til å stemme fram tidenes 100 beste filmer. Resultatet er det nærmeste filmverdenen kommer en offisiell kanon.
Det første året ble italienske «Sykkeltyvene» nummer én. Deretter – fra 1962 til 2002 – gikk Orson Welles’ «Citizen Kane» til topps igjen og igjen, inntil den i 2012 overraskende ble forbigått av Alfred Hitchcocks «Vertigo». For et par uker siden var resultatet for 2022 klart.
Og jeg må bare være ærlig: Jeg hadde ikke engang hørt om vinneren.
La oss ta topp 10 i omvendt kronologisk rekkefølge.
10. «Singin' in the Rain»
USA, 1951. Regi: Gene Kelly og Stanley Donen
Sang, dans og eskapisme fra det mange vil mene var Hollywoods gullalder.
9. «Mannen med filmkameraet»
Sovjetunionen, 1929. Regi: Dziga Vertov
En eksperimentell montasje som utforsker filmmediets muligheter.
8. «Mulholland Dr.»
USA, 2001. Regi: David Lynch
Hollywoods skyggesider skildret på uhyggelig, men forførende vis.
7. «Beau travail»
Frankrike, 1999. Regi: Claire Denis
Sanselig og ladet om franske fremmedlegionærer under Afrikas sol.
6. «2001: En romodyssé»
USA/Storbritannia, 1968. Regi: Stanley Kubrick
Et episk prosadikt av en film som tar opp i seg hele menneskehetens historie.
5. «In the Mood for Love»
Hong Kong/Frankrike, 2000. Regi: Wong Kar Wai
Hjerteskjærende vakkert om forbudt kjærlighet.
4. «Tokyo Story»
Japan, 1953. Regi: Yasujirō Ozu
Utsøkt, minimalistisk skildring av hvordan generasjoner vokser fra hverandre.
3. «Citizen Kane»
USA, 1941. Regi: Orson Welles
Den uhyre innflytelsesrike filmen om en mektig manns vekst og fall.
2. «Vertigo»
USA, 1958. Regi: Alfred Hitchcock
En thriller, et romantisk drama og et tidløst stykke filmkunst.
1. «Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles»
Belgia/Frankrike, 1975. Regi: Chantal Akerman
Ja, nå har også jeg sett tidenes beste film. Den kan man trygt kalle kompromissløs.
I nesten tre og en halv time følger «Jeanne Dielman» en husmors daglige gjøremål. Hun lager mat, hun vasker opp, hun gjør ærend, hun tar i mot menn som betaler for sex, og neste dag gjør hun akkurat det samme om igjen. Alt er fanget med statisk kamera i nesten smertefullt lange tagninger. Rytmen i kvinnens bevegelser får etter hvert en hypnotisk effekt. Desto mer sjokkerende kommer de plutselige bruddene helt mot slutten.
Det er en unik film, og jeg respekterer valget. Samtidig er jeg skeptisk til om man gjør kunstformen en tjeneste ved å utpeke et så til de grader lite publikumsvennlig verk til det aller beste.
Men, dét er klart, å skape debatt må være noe av poenget med disse kåringene.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.12.22
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Delphine Seyrig i «Jeanne Dielman, 23 Quai du Commerce, 1080 Bruxelles»: Screenshot fra trailer
Kommentarer
Legg inn en kommentar