Vorbid
Metalband fra Arendal
Medlemmer: Michael Eriksen Briggs (gitar, vokal), Daniel Emanuelsen (gitar, vokal), Hans Jakob Bjørheim (bass) og Marcus Gullovsen (trommer)
Etablert: 2013
Aktuelle med: Albumet «A Swan by the Edge of Mandala»
Arendalsbandet Vorbid har gått fra thrash metal til prog på sitt andre album. Et sted på veien har de også plukket opp Carl Jung.
– Gratulerer med nesten nytt album! Hvordan har mottakelsen vært så langt?
Michael Eriksen Briggs: Tusen takk! Det har vært veldig bra, egentlig. Mye gode omtaler og det virker som om det kommer inn nye fans også.
– Hva har skjedd siden dere albumdebuterte for fire år siden?
Daniel Emanuelsen: Ikke så mye utad. Covid, utskifting av bassist og andre humper på veien har gjort det vanskelig å være aktive som band. Samtidig har vi på de fire årene utviklet oss veldig stilistisk.
– Ja, dere må ha brukt fryktelig mye tid i øvingslokalet? De nye låtene får de gamle til å virke nesten enkle.
Michael: Ja og nei. De eldre thrashlåtene har en annen stamina, som er en sport i seg selv, dog de nye låtene er mer avanserte rent teknisk. Andre musikalske impulser er jo en klar faktor her.
Daniel: Vi tenker alltid at vi skal lage enklere låter, men så blir de alltid vanskeligere enn før.
– Det kan høres ut som om Slayer er blitt byttet ut med King Crimson? Jeg hører til og med en saksofon inni der.
Michael: He-he, jeg synes King Crimson er litt mer spennende i lengden.
Daniel: På forrige plata hadde vi en 23 minutter lang låt. På denne kjørte vi sax. Det er sånn prog fungerer.
– Dere regner dere mer som et prog- enn et thrashband nå?
Daniel: Mange metalband i dag endrer sjanger fra plate til plate. Det er derfor vanskelig – eller skummelt – å sette seg selv i «bås». Men, jo, jeg vil absolutt si at forrige plate er mer thrash og den nye plata er prog.
Michael: Det er i hvertfall den type musikk vi hører mer på om dagen og trekkes mer mot. For min del er det ikke nødvendigvis viktig at det skal være «prog», men det er lettere å selge musikken når man har en knagg å feste den til.
– Tittelen er mystisk. Hva legger dere i «A Swan by the Edge of Mandala»?
Daniel: Mandala er jo liksom en spirituell forgjenger av Carl Jungs «psyke-kart». Svanen er albumets jeg-karakter, som er i ferd med å falle over enden. Det er vanskelig å forklare svane-analogien uten å gå dypt inn på sangnivå. Tittelen er vel også en underbevisst tribute til 70-talls-proggens litt pretensiøse rykte, he-he.
– Den tidligere Megadeth-gitaristen Chris Poland spiller en av soloene på låten «By the Edge of Mandala». Hvordan kom dere i kontakt med ham?
Michael: Det var vel da covid var på høyden. Jeg tenkte at om vi skulle få til noe med en som Chris, var det nå eller aldri. Jeg sendte en mail til manageren hans, og til vår store overraskelse takket han ja!
– For å spole helt tilbake til begynnelsen: Hvordan begynte det hele for dere?
Michael: Bandet startet for snart 10 år siden. I og med at det ikke var noen andre thrashband i området, måtte jeg stifte et selv. Jeg fikk med Marcus, som fortsatt er med i dag, til å spille trommer. I 2014 møtte jeg Daniel gjennom et annet prosjekt, og siden den gang har dét vært kjernen av bandet.
– Var dere ikke egentlig et par hakk for unge til å bli så opphengt i en musikkstil fra 80-tallet?
Daniel: Nja, jeg tror thrash appellerer til unge testosteron-proppede mennesker i ungdomsopprør.
Michael: «Guitar Hero» og Marcus sine eldre brødre var helt klart en innflytelse på meg. Den mer populære metalmusikken på den tiden, som Bring Me the Horizon og Suicide Silence, traff ikke meg, rett og slett. Første gang jeg hørte Metallica og Slayer, var jeg solgt på god, gammeldags thrash.
– Hvordan var det å komme i gang? Fikk dere for eksempel hjelp til å ordne øvingslokaler og den type ting?
Michael: Baard Torstensen fra Clawfinger har vært en slags «guru» for unge musikere i Arendal. Han holder til på det som den gang het Kilden, og det var der vi begynte å øve. Da vi ble litt eldre, ble vi sendt opp til Munkehaugen.
– Så vidt jeg skjønner er dere ikke heltidsmusikere. Hvordan går det å kombinere et seriøst band med et liv utenfor?
Daniel: Det går fint, men i rykk og napp. For min del handler det bare om å være flink til å sette av tid til å få ideer på opptak.
Michael: Nå som har jeg flyttet til Oslo og er fulltidsstudent, merker jeg at det er vanskeligere å finne tid til bandet. Men er man flinke til å planlegge, så får man alltid tid.
– Hva er ambisjonene?
Michael: Ambisjonen er å drive med dette på fulltid så klart, men det skal jobbes mye før det! Musikken mener jeg er der, så resten står bare på oss, egentlig.
– Hvordan er mulighetene for å få sett dere live i 2023?
Michael: Vi satser på flere konserter enn i 2022, og kanskje noen turer nedover i Europa!
– Det umulige avrundingsspørsmålet: Hvilket album synes dere alle i hele verden burde høre?
Daniel: Lett; nyeste plata vår!
Michael: «The Lamb Lies Down on Broadway» av Genesis synes jeg er et mesterverk alle burde høre. Men «Still Life» av Opeth og «Rust in Peace» av Megadeth er også vanskelige å slå.
Albumet «A Swan by the Edge of Mandala» er ute på CD, vinyl og alle strømmetjenester.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 1/2023
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Vorbid
Kommentarer
Legg inn en kommentar