Årets feelgood-konsert

Sondre Justad
Sted: Caledonien Hall i Kristiansand
Tid: Fredag 10. februar
Publikum: Cirka 1000 (utsolgt)

TERNINGKAST 5

Sterke «følelsa» var i sving da Sondre Justad spilte i Kristiansand fredag kveld.

Ingen skal beskylde Sondre Justad for å gjøre seg mystisk og utilnærmelig. Fædrelandsvennens utsendte har sjelden sett en artist som søker like mye nærkontakt med publikum.

Konserten begynner med at han synger de første versene av «Tida vi bare va» fra midten av langveggen i Caledonien Hall. Fra første øyeblikk beskrives forbindelsen mellom scene og sal best med ord som «gjensidig hengivenhet».

Det slår meg også at de gamle Håkan Hellström-sammenligningene stadig gir mening. Akkurat som den svenske superstjernen er 32 år gamle Justad noe av en outsider – lofotværing med guttekjæreste – men ikke mer outrert enn at gjennomsnittsnordmannen kan trykke ham til sitt bryst. Både göteborgaren og nordlendingen vet dessuten hvordan man fanger følelsen av å være ung og sulten på livet.

Rent musikalsk går det i tung bass, store trommer, 80-tallssynther og sånne «åh-åh-åh»-refrenger som har vært en selvsagt del av popmusikken siden Arcade Fire introduserte dem tidlig på 2000-tallet. Men det låtmaterialet mangler av originalitet, blir veiet opp for av Sondre Justads personlighet.

Fyren vet hva som ser bra ut på en scene – store, tydelige fakter, mye hopping – og gir gjerne oppmerksomhet til én og én person i rommet. Låtintroduksjonene hans er avvæpnende personlige. Varmen han utstråler oppleves 100 prosent genuin.

Etter at publikum har vært nær ved å helt ta over i sanger som «Nu har du mæ» og «Kjærlighet», dukker Justad opp på et podium midt i salen for å framføre «Tett inntil mæ» og «Fins det noen» alene med gitaren. Den Insta-vennlige sekvensen avrundes med at han dirigerer allsangen fra en stige og crowdsurfer tilbake til scenen.

Den slags er det bare ekte showmenn som slipper unna med.

«Fontena på Youngstorget», med sine linjer om å drikke Moscow Mule på Angst og stjele sigg fra bak baren, gir noe av den samme frihetsfølelsen som Erlend Ropstads beste låter. «Befri mæ» berører selv om Justads samboer Preben ikke er her for å synge sine vers.

Som seg hør og bør topper alt sammen seg med ekstranumrene «Sorry», «Meininga med livet» og «Riv i hjertet». Folk holder rundt hverandre. Mange synger med lukkede øyne.

Etterpå blir jeg, som står der med notatblokk og kamera på magen, oppsøkt av to journaliststudiner som gir klar beskjed om at denne konserten fortjener terningkast 5 eller 6. Og jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Jeg er tross alt omgitt av 1000 lykkelige mennesker.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 11.02.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad