Ellos eatnu – La elva leve
Norge/Sápmi 2023
Regi: Ole Giæver
Skuespillere: Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Marie Kvernmo, Sofia Jannok, Beaska Niillas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe
Aldersgrense: 12 år
TERNINGKAST 4
Samenes sak får fornyet aktualitet i filmen «Ellos eatnu – La elva leve».
De fleste over en viss alder vil huske nyhetsbildene fra Alta-saken. I en tid, rundt 1980, da Norge var adskillig gråere enn i dag, framsto de høydramatiske: samer i fargerike kofter som sultestreiket i lavvoer utenfor Stortinget, hårete aksjonister som lenket seg sammen og ble båret bort av politiet i Finnmark.
Bakgrunnen var utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget og konflikten mellom samenes og storsamfunnets interesser. I 2023 er det lett å trekke paralleller til alt fra strømkrisen og miljøsaken til den stadig pågående kampen for urfolks rettigheter.
Alt dette er med i «Ellos eatnu – La elva leve». Men mer enn noe annet handler filmen om å finne, omfavne og være stolt av sin egen identitet.
Nyutdannede Ester (spilt av Ella Marie Hætta Isaksen) kommer tilbake til hjembygda Alta for å jobbe som lærer. Der må hun, som er samisk, forholde seg til elever som ikke snakker norsk, fetteren som tar aktivt del i protestaksjonene, mora som har vendt ryggen til familiebakgrunnen og majoritetsbefolkningens mer eller mindre åpenlyse rasisme.
Det er mye for et ungt menneske å ta inn over seg. Skuespillerdebutanten Hætta Isaksen, hittil mest kjent som vokalist i bandet Isák og vinner av NRKs «Stjernekamp», har en åpen, naturlig tilstedeværelse som gir troverdighet til Esters motstridende følelser. Det er lett å forstå hvorfor kameraet til kristiansanderen Marius Matzow Gulbrandsen så ofte søker seg fram til ansiktet hennes.
I lange strekk oppleves da også «Ellos eatnu – La elva leve» som en intim film. Regissør Ole Giæver, som gjorde seg bemerket da han løp rundt på fjellet uten bukser i «Mot naturen» (2014), klarer å trekke opp mange og komplekse konfliktlinjer uten å miste enkeltskjebnene av syne. Kun forbigående henfaller han til det didaktiske og melodramatiske.
Det er godt gjort. Og det må være lov å håpe at dagens unge – de som ikke har noen minner om dette mørke kapitlet i norsk historie – vil finne inspirasjon i filmen hans.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.02.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar