Med: Therese Alvseike
Regi: Trine Lise Olsen
Sted: Teateret i Kristiansand
Tid: Fredag 3. februar
Publikum: Ca. 400
TERNINGKAST 4
Fredag kveld sørget Therese Alvseike for at en sal full av mødre fikk seg en velfortjent latter.
Undertegnede har – av grunner som forhåpentligvis er åpenbare – ingen erfaring med å være mor. Jeg har ikke engang barn. Det kan med andre ord hende at jeg er helt feil person til å anmelde en stand-up-forestilling myntet på kvinner generelt og småbarnsmødre spesielt.
Det som verre er: Jeg synes at sånne nybakte mødre kan være litt skumle. Sammen med ungene sine tar de alltid så stor plass – både i bokstavelig og mer overført forstand – og de virker utelukkende opptatt av ting jeg ikke har greie på. Og jeg skjønner aldri hva som gjør akkurat deres barn så spesielle.
Jeg pleier kort sagt å styre unna.
Men her sitter man altså, i embeds medfør, i en sal som teller bortimot 400 feststemte damer og kanskje et titalls modige herrer.
Therese Alvseike fra Arendal – ubeskjedent introdusert som «Sørlandets humordronning» – kommer susende inn på scenen iført glitrende topp og med en oppfordring om at ingen må ringe Barnevernet.
Hun er glad i barna sine, det er ikke dét. Men akkurat i kveld skal mamma få lov til å stå i fokus.
Nettopp dette skal vise seg å være en av styrkene ved Alvseikes show. Mens andre komikere som tar utgangspunkt i et tema ender opp med å snakke litt om ditt og litt om datt, holder hun seg til den samme, tydelige ideen fra begynnelse til slutt.
Vi får være med hele veien fra den første mensen – som var så skamfull at unge Therese tok bussen til Sørlandssenteret for å kaste de brukte bindene sine – til de første, ikke spesielt entusiastiske forsøkene på å ha sex etter en fødsel.
Underveis er det bare å krysse av for alt enkelte av oss har gått glipp av her i livet: hemoroidene, strekkmerkene, vaginalkollapsen, brystbetennelsen og – intet kvinnelig stand-up-show uten – det fornedrende gynekolog-besøket.
Det er vekselvis festlige og brekningsframkallende greier. Alt blir framført med høy energi og store doser selvironi.
Men Alvseike benytter også anledningen til å ta et oppgjør med alle klisjeene og forventningene som knytter seg til det å få barn. Sekvensen hennes om fødselsdepresjon er brutal. Noen ganger betyr ikke det å være i «lykkelige omstendigheter» det samme som å være lykkelig.
Her får et show som handler mer om gjenkjennelse enn om nye innsikter, et velkomment skudd av allmennmenneskelighet. Det er lett å forstå at mødrene i salen – hvilket altså vil si stort sett alle – går fra latter til megetsigende sukk.
Jeg for min del angrer fremdeles ikke på livsvalgene mine, men er kanskje blitt enda litt mer engstelig for småbarnsmødre. Du vet aldri hva de folkene har vært i gjennom.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 04.02.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar