Navn: Thomas Robsahm
Alder: 58
Kommer fra: Arendal
Bor i: Oslo
Yrke: Filmprodusent
Aktuell som: Produsent på filmen «Dancing Queen» (premiere 10. mars)
Thomas Robsahm har levd av film i 40 år. Men på Oscar-showet kjedet han seg.
– Var det filmen eller musikken som kom først?
– Forsåvidt filmen. Jeg ble født inn i en filmfamilie. Min far, Ugo Tognazzi, og min mor, Margrete Robsahm, traff hverandre i Cannes i 1961 med hver sin film i hovedkonkurransen fra henholdsvis Italia og Norge. Min første filmrolle fikk jeg som åtteåring.
– Var vel rundt 10 da jeg begynte å høre på mammas platesamling. «Hunky Dory» med David Bowie, «Transformer» med Lou Reed, «Harvest» med Neil Young og så videre. Mine 10 første plater var alle med The Beatles. Men så kom punken! Sex Pistols, The Clash, Ramones og new wave som Tom Robinson Band og Elvis Costello.
– Du vurderte ikke noen gang å bli for eksempel snekker eller kokk eller noe annet normalt?
– Ha ha! Jeg søkte jobb på postkontoret, men fikk den ikke. Og da jeg skulle ta siviltjeneste, var barnehage på lista, men var så (u)heldig å få jobb i filmselskapet til Wam & Vennerød i stedet, hvor jeg allerede jobbet så å si fast.
– Hva var det viktigste du lærte av Wam & Vennerød?
– Å ikke gi opp prosjekter man tror på. De lagde ofte film selv, uten offentlig tilskudd, og brukte da gammel film, eget hus og så videre. Jeg lærte også veldig mye om lansering.
– De var ikke redde for å være kontroversielle heller?
– Nei. Men det var veldig tøft for dem å få så mye hets. Det skremte meg en del også.
– Samtidig med at du spilte i filmene til W&V, var du med i band. Hvordan var kårene for rock i Arendal på 1980-tallet?
– Vi hadde noe som het Saganatta, hvor masse lokale band spilte. Populært tiltak, men selv de første banda som snuste på punken gjorde mest covers.
– Jeg hadde fått med meg noe om punk fra jeg var sånn 13–14, men trodde først det var noe Monty Python-aktige humorgreier. Men så fikk vi en lærer som hadde en haug med punkplater, og så ble livet mitt rett og slett endret på noen få måneder. Punken fikk meg til å lage fanzine, starte band, være med på å starte Arendal Rockeklubb og senere Sprø Musikk Festivalen. Begge fins den dag i dag. Og så ble det et nytt band hvert halvår omtrent.
– Var det et bevisst valg at du havnet i filmbransjen heller enn i musikkbransjen?
– Jeg havnet litt tilfeldig i filmbransjen. Først gjennom noen barneroller mens vi bodde i Oslo, og så når jeg fikk noen nye roller som ungdom etter å ha flyttet til Arendal. Da jeg spilte i «Åpen framtid», ble jeg nysgjerrig på det som skjedde bak kamera og fikk etterhvert jobber som script, regiassistent, lanseringsansvarlig og så videre.
– Så fra jeg flyttet til Oslo igjen høsten 1983 som 19-åring, med bare ett år på Handelsskolen, har jeg levd av film.
– Jeg tror det er uklart for mange hva en filmprodusent egentlig gjør. Kan du forklare?
– En produsent gjør alt fra å finansiere en idé frem til lansering av ferdig film. Dette inkluderer å budsjettere, planlegge og kontrollere hele produksjonen. I hvor stor grad produsenten også er kreativt med på å lage filmen, varierer veldig.
– Du selv regisserte «Svarte pantere» i 1992. Hvordan var det å være ung norsk filmskaper da sammenlignet med nå?
– Det var mye mindre konkurranse om midlene, så jeg slapp til med det første spillefilmmanuset jeg søkte på.
– Jeg så forøvrig filmen om igjen på 30-årsdagen for premieren. Noen fra den gangen møttes hjemme hos Henrik Mestad. For meg var det grusomt å se den igjen. Så mange barnesykdommer og feil både i manus og i måten filmen ble skutt på. Heldigvis noen OK scener, men det var alt.
– Mange av filmene du har vært involvert i har fått mye oppmerksomhet, men mottakelsen av «Verdens verste menneske», som fikk pris i Cannes og ble nominert til Oscar, må likevel ha vært spesiell. Tenker du noen gang på hvor lang reisen fra Arendal til den internasjonale røde løperen har vært?
– Først og fremst tenker jeg på at jeg aldri har hatt noe konkret mål om Cannes eller Oscar. Jeg tror sjansene for sånt er større dersom det ikke blir det man lever for eller er et mål i seg selv. Det var forøvrig litt kjedelig på Oscar-showet helt til det smalt.
– Da det smalt?
– Da Will Smith dro til Chris Rock.
– 10. mars er det premiere på «Dancing Queen», nok en film du har produsert. Hva kan du si om den?
– «Dancing Queen» er en feelgood-film for hele familien.
– Har du fremdeles tid til å lage musikk?
– Kanskje det blir mer tid til sommeren. Jeg har rundt 50 skisser jeg liker. Arvid (Skancke-Knutsen, journ. anm.) mener vi bør lage et nytt White Lord Jesus-album i 2024, siden det første kom i 1984 og comebacket var i 2004.
– Til sist: Hvilken film synes du alle i hele verden burde se?
– Alle i verden burde se «Close». Har ikke sett den, men bare vet at jeg kommer til å elske den. Av filmer jeg har sett: «Amarcord» og «Billy Elliot».
– Og hvilken plate burde de høre?
– «London Calling» med The Clash. Den aller beste plata.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 2/2023
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av produsent Ynge Sæther, co-regissør Aslaug Holm og regissør Thomas Robsahm på premieren til «a-ha: The Movie» i 2021: Motlys/Euforia
Kommentarer
Legg inn en kommentar