Thom Hell
Support: Fadnes
Sted: Vaktbua i Kristiansand
Tid: Torsdag 16. mars
Publikum: Cirka 50 (utsolgt)
TERNINGKAST 5
En ellers våt og ufyselig torsdagskveld i mars var vi noen heldige få som fikk varme oss på sangene til Thom Hell.
For alle som ikke er lokalkjente i Kristiansands uteliv: Vaktbua er akkurat det navnet antyder.
Det var her soldatene som voktet porten til militærforlegningene på Odderøya holdt til. I dag huser bua, som er på størrelse med en hytte av den gamle sorten, det nærmeste sørlandshovedstaden kommer et alternativt utested. Verken Kilden på øyas vestside eller noen av barene i sentrum kan skilte med like mye herlig, halvskakk egenart.
Byens mest varierte konsertprogram har de også. De to siste bandene undertegnede har fått med seg her, var stoner-progtrioen Astrosaur fra Oslo og pop-punklegendene Shonen Knife fra Osaka. I kveld er det duket for en av Kristiansands egne storheter.
Men først får vi en håndfull sanger fra Einar Fadnes. Han er stadig mest kjent som vokalist i Jim Stärk, et av de mest spilte bandene på norsk radio for en 15–20 års tid siden, men jobber nå med å etablere seg som soloartist.
Fadnes har en varm stemme, fingerspillet hans på gitaren er elegant og sangene han spiller føles familiære allerede idet man hører dem for første gang. Jeg noterer meg at albumet som kommer i april må sjekkes ut.
Thom Hell stiller på sin side med et repertoar som spenner over to tiår. At nyere sanger som «As We Did Before» og «The Love Is Gone» glir sømløst sammen med gamle glansnumre som «All Good Things» og «Over You», sier sitt om hvilken gjennomført låtskriver han har vært helt siden platedebuten i 2003. I kveld fargelegges både nytt og gammelt med kalde, klare Strat-toner fra Ronny Yttrehus.
«Tired» blir som vanlig introdusert med anekdoten om hvor tøft det kan være å ha en 30 prosent stilling. «Killing Me» rundes av med noen strofer fra «Be My Baby» og «I Wanna Dance with Somebody». En hjelpevillig publikummer får oppgaven med å holde tekstarket til sistesingelen «When We Die». Under ekstranummerne kommer Fadnes tilbake for å synge Jim Stärk-låten «Going Down That Lonely Road».
Underveis rekker jeg å tenke at Hell snart burde strekke seg litt mer rent lyrisk – det blir veldig mye «me» og «you» og «love» – og at konserten ville hatt godt av noen flere uptempo-låter. Men det blir kanskje litt som å gå på italiensk restaurant og bestille indisk mat. Pene sanger om den vanskelige kjærligheten er nå engang det Thom Hell lager.
Og det er fremdeles vrient å komme på noen her til lands som gjør disse greiene bedre.
Det usedvanlig lydhøre publikummet på Vaktbua vil helt sikkert være enige: Sanger med gode melodier blir aldri gamle.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 17.03.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar