Navn: Elias Tchaba
Artistnavn: Unge Beirut
Alder: 29
Kommer fra: Beirut og Vennesla
Bor i: Kristiansand
Yrke: Artist og miljøterapeut
Aktuell som: Mottaker av kulturstipend fra Vennesla kommune
De siste årene har Unge Beirut markert seg med helstøpt hiphop og sterke meninger. Men nå er det snart slutt.
– Du var syv da familien din kom til Vennesla fra Libanon som flyktninger. Hva husker du av livet før Vennesla?
– Husker mer enn jeg ønsker iblant. For det meste er det litt triste og smertefulle minner om dårlige kår, krig og mye død. Men det er også noen fine minner. Bittersøtt!
– Det må ha vært en stor kontrast til fredelige Vennesla?
– Ja! Spesielt snøen, ha ha! Vi bodde først ett år på asylmottak i Kristiansand, før vi ble flyttet til Vennesla.
– Hvordan opplevde du mottakelsen dere fikk?
– Veldig blandet, egentlig. Noen familier tok oss ekstremt vel imot, og de står oss veldig nær enda, mens i andre tilfeller kunne man merke at vi ikke var velkomne i det hele tatt. Spesielt i Vennesla, hvor vi var blant de få utenlandske familiene, var det ikke like lett å passe inn.
– Når oppdaget du musikken?
– Sommeren 2003 fikk jeg en Sony Discman som gave fra familien, og en brent CD med masse old school hiphop og heavy metal på. Det var mitt første møte med musikk, og jeg ble frelst, rett og slett.
– Det var ikke før i 2012 at jeg selv spilte inn min første raplåt. Men det var bare for gøy på den tiden. Jeg satset alltid på fotball, egentlig. Først i 2017 bestemte jeg meg for å satse fullt ut på musikken.
– Måtte du velge mellom ballen og musikken?
– Ja, dessverre. Det er umulig å kombinere dem. Et av de tøffeste valgene i livet.
– Hvilke forbilder hadde du i oppveksten, musikalsk og ellers?
– Det var alt fra Maradona, Ronaldinho og Michael Jordan, til Eminem og Biggie. Men den som aldri har endret seg, er vel mammaen min. Vil si at hun er den jeg alltid har sett opp til.
– Jeg har inntrykk av at du er blitt stadig mer politisk?
– Jeg har alltid vært engasjert politisk og i hva som skjer i verden. Vanskelig å ikke være det når alt pappa har på hjemme, er Al Jazeera.
– Er hiphopen generelt blitt redd for å være kontroversiell?
– Hmm, jeg føler egentlig at det er helt motsatt.
– Jeg føler at for å bli sett og hørt, så gjør hiphop-artister i dag mer kontroversielle ting. Jo mer ekstremt, jo mer oppmerksomhet. Det har nesten blitt mer fokus på det estetiske, livsstilen og alt de gjør, enn de faktiske ferdighetene og det lyriske.
– Ja, det var litt det jeg mente. Mitt inntrykk er at det var mer politisk hiphop på 90-tallet.
– Det er en interessant diskusjon, faktisk. Det er veldig mye politisk i dag også, men kanskje ikke like populært og mainstream som det andre. På 90-tallet var sjangeren enda såpass ung at den ikke hadde blomstret til det den er blitt idag. Så det er lett å føle at «alt var bedre og mer politisk» før, men kanskje er sannheten at det bare ikke var like mange store artister på den tiden. Bare en teori.
– Hvordan har Israel-kritikken din blitt mottatt på Sørlandet?
– Det er jeg egentlig litt usikker på. Jeg har stort sett vært på pro Palestina-arrangementer, og der møter man sjelden motstandere.
– Men så føler jeg at Sørlandet har et tabu på å ytre seg om sine politiske meninger. Man får kanskje et smil og håndhilser på gata, men bak lukkede dører vet jeg at det er veldig mange som støtter Israel.
– Du har også vært kritisk til rusmisbruket i hiphop-miljøet og ellers?
– Tja, kanskje ikke akkurat rusmisbruket, men heller det å glorifisere det.
– Jeg har stor sympati med rusmisbrukere, for jeg kan se for meg at det er en ekstremt tung og tærende levemåte. Derfor er jeg litt kritisk til å glorifiseringen av rus. Jeg jobber med ungdom på institusjoner, og de hører på det og vil etterligne det. Helt ned i 12–13 årsalderen. Det synes jeg er trist.
– Men så handler hiphop om å formidle sin realitet, og hvis det er rappernes realitet, hvem er jeg til å si hva de skal snakke om og ikke?
– Men du er ingen tilhenger av gangsterholdninger?
– Det er kanskje litt dobbeltmoralsk av meg, men jeg elsker jo gangsterrap!
– Mener du at artister har et ansvar for å være gode forbilder?
– Ikke nødvendigvis forbilder, fordi det føler jeg er et ekstremt stort ansvar å ta på seg når man kun ønsker å skape kunst. Men det er jo et slags våpen man har, om man er god med ord, og våpen kan misbrukes.
– Men sett bort i fra «artisten», så mener jeg at vi alle som mennesker burde ha som mål å strebe etter å være den beste versjonen av oss selv, og alltid prøve å påvirke andre rundt oss positivt.
– Når kommer det tredje albumet ditt?
– Målet er at det skal ut høsten 2023.
– Hva er ambisjonene dine etter det?
– Mitt neste album blir mitt siste. Uansett resultat. Etter det kommer jeg til å fokusere på låtskriving og produksjon for andre.
– Jøss, er det slutt for Unge Beirut som artist?
– Forhåpentligvis vil navnet leve for alltid, men det vil nok neppe komme ut noe mer etter det. Med mindre Kendrick vil ha meg med på en låt, da kan jeg «un-retire».
– Der fikk jeg et scoop, gitt!
– Herlig!
– Helt til slutt: Hvilket album synes du alle i hele verden burde høre?
– «Good Kid, M.A.A.D City» med Kendrick Lamar.
Musikken til Unge Beirut er tilgjengelig på alle strømmetjenester.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 2/2023
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Unge Beirut
Kommentarer
Legg inn en kommentar