Da jeg på det tidlige 1980-tall så smått begynte å interessere meg for musikk, var det vinyl og kassetter som gjaldt. Jeg kjøpte de få platene jeg hadde råd til og teipet resten fra kompiser.
Den første CD-en min, som jeg fikk i julegave sammen med min første CD-spiller, var «Back in Black» med AC/DC. CD nummer to var «Trilogy» med den svenske gitarpornografen Yngwie Malmsteen.
Siden «Trilogy» kom ut i november 1986, må det ha vært omtrent på denne tida jeg konverterte fra vinyl til det nye formatet.
På 90-tallet kjøpte jeg nye CD-er stort sett hver uke. Etter hvert må jeg ha hatt så mye som et par tusen av dem.
En analyse av innholdet i samlingen ville sikkert ha sagt mye om både musikalske trender og min personlige utvikling: fra metal til grunge til britpop til trip-hop til indie til alt. country til stadig flere reutgivelser av klassisk rock.
Men på et eller annet tidspunkt oppdaget jeg, som så mange andre, at det er mye mer stas med store, flotte vinylplater enn med de små, blanke dingsene i de klønete plastcoverne. Til 40-årsdagen i 2011 ønsket jeg meg derfor ny platespiller.
Nå til dags bruker jeg Spotify i det daglige og benker meg ved vinylspilleren når det skal lyttes og koses sånn på ordentlig. CD-spiller har jeg ikke lenger, og ved siste flytting endte mesteparten av CD-samlingen opp på loftet.
Det er rart at noe som en gang betydde så mye, nå har samme status som støvete skolebøker og ihjelleste Donald-blader.
Men å kaste CD-ene har aldri vært aktuelt. Ikke bare ville det føles like galt som å brenne bøker, men man vet jo aldri: Hvis vinylplatene kunne komme tilbake – noe som virket helt utenkelig for et par tiår siden – kan det jo hende at de små, blanke dingsene også vil gjøre det.
Kanskje kommer jeg til å ønske meg CD-spiller på 60-årsdagen?
Originalt publisert som del av en større artikkel i Fædrelandsvennen 19.05.23
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen
Kommentarer
Legg inn en kommentar