En introduksjon til «E.T.»

Filmen vi skal se nå er en av dem som har gjort aller sterkest inntrykk på meg.

«E.T.» kom i 1982. Da var jeg 11 år gammel.

Jeg bodde på et lite sted på Østlandet som ikke hadde egen kino. Den gang var det heller ikke sånn at man kunne laste ned filmer fra nettet eller vente i et par måneder før de kom på leievideo. Noen ganger måtte vi som bodde på landet vente i flere år på å få sett de kuleste filmene.

Likevel så jeg «E.T.» to ganger på kino. Den første gangen var sammen med farfaren min på ferie i Trondheim, den andre gangen var på kinoen som lå et par mil unna der vi bodde. Og jeg hadde aldri sett noe helt som «E.T.».

Jeg husker fremdeles teksten i kinoannonsene: «Han er redd. Han er helt alene. Han er tre millioner lysår hjemmefra.» Det hørtes både trist og skummelt og fryktelig spennende ut.

Og akkurat sånn viste det seg at filmen var også.

Det var ikke bare på meg «E.T.» gjorde inntrykk på. Sammen med blant andre «Haisommer» og «Indiana Jones og jakten på den forsvunne skatten» var dette en av filmene som gjorde Steven Spielberg til tidenes mest kjente og suksessfulle regissør. Senere laget han andre superpopulære eventyrfilmer som «Jurassic Park» også.

Men akkurat «E.T.» er noe mer enn bare en eventyrfilm.

Jeg anbefaler alle å se den nyeste filmen til Steven Spielberg. Den heter «The Fabelmans» og handler om hans egen oppvekst. Noe av det som har påvirket Spielberg aller mest som menneske og filmskaper, er at foreldrene hans skilte seg på 1950-tallet. Skilsmissen var med på å inspirere «E.T.» også.

Ideen til filmen kom faktisk fra en usynlig, utenomjordisk venn lille Steven hadde på den tiden.

«E.T.» handler om 10 år gamle Elliott som bor sammen med moren og de to søsknene sine. Faren har reist sin vei, og Elliott er en litt engstelig og på mange måter ganske ensom gutt. Så møter han en alien som skal snu opp-ned på livet hans.

Jeg skal ikke spoile mer av handlingen. Men de fleste som har sett filmen trenger antakelig bare noen stikkord for å huske de mest magiske scenene: 

• Elliotts første møte med E.T. i kornåkeren

• E.T. som gjemmer seg i klesskapet

• Elliott som oppdager at han og E.T. har de samme tankene og følelsene

• E.T. som drikker seg full

• E.T. som ringer hjem

• den lysende fingeren!

• Elliott og E.T. som svever foran månen på sykkel

• når de skumle mennene i hvite vernedrakter trenger seg inn i huset

Også er det alt mot slutten som er så tragisk samtidig som det er så fint.

Scenene hvor ungene sykler rundt i nabolaget, er forresten umulige å se uten å tenke på den første sesongen av «Stranger Things».

Det er vanskelig for meg å vite hvordan denne 41 år gamle filmen vil virke på noen som er barn i dag. Men jeg liker å tro at «E.T.» vil fenge dem også.

Litt er det fordi dette er en uvanlig vellaget film. Ingen er bedre enn Steven Spielberg til å instruere barneskuespillere og E.T. selv fremstår akkurat så fremmed og rar som et romvesen må være. Jeg tror ikke at moderne dataanimasjon kunne ha gjort filmen bedre.

Men den viktigste grunnen til at «E.T.» holder seg, er at tingene den handler om – familie, ensomhet, vennskap, undringen over den verdenen vi lever i – kommer til å være aktuelle så lenge mennesker eksisterer.

Jeg for min del har sett filmen flere ganger siden 1982, og noe av det fineste med den er at den minner meg på hvordan det føltes å være 11 år gammel. I min alder er dét så alt for lett å glemme.

Enten dere har sett den før eller dette er første gang, håper jeg dere kommer til å bli like glad i «E.T.» som jeg er.

Introduksjon til filmvisning på Cinemateket i Kristiansand 11.05.23
© Roy Søbstad

Kommentarer