Musikkanmelder Roy Søbstad har gravd seg ned i de siste månedenes sørlandske plateutgivelser. Blant gullfunnene er et hardtslående folkrock-band fra Kristiansand og en original fra Arendal.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten
«Mellom Eydehavn og Hedemora»
Hurricane Records
I Jørund Vålandsmyr har Arendal en ekte rockoriginal.
Vålandsmyrs spesialitet er å balansere tungsinn med svart humor og til tider svært finurlige ordspill. «Jeg er høy og mørk til sinns,» synger han på sitt karakteristisk høystemte vis her et sted.
Jørund Vålandsmyr & Menigheten fikk en Spellemann i country-klassen da de debuterte i 2020. Komiteen får en langt vanskeligere jobb med å finne riktig kategori til «Mellom Eydehavn og Hedemora».
Men enten de faller ned på rock eller country eller noe annet: Dette er et enda rikere album.
Fadnes
«The Waiting Game»
Voices Music & Entertainment
Einar Fadnes, mest kjent som vokalist i Jim Stärk, er flinkere til å lage amerikansk-lydende 1970-tallsmusikk enn noen låtskriver bosatt på Tromøy har rett til. Mine tanker går til en mild melankoliker som James Taylor. Samtidig er dette noe langt mer ektefølt enn bare en stiløvelse.
Kanskje vil «The Waiting Game» vise seg for smålåtent til å få oppmerksomheten det fortjener. Voksne lyttere burde unne seg albumet likevel, på samme måte som de unner seg et godt glass vin når fredagen kommer.
Marekvist
«Varde»
Come Alive Records
Det er vanskelig å komme på et nåtidig rockband som har mer norsk natur i seg enn Marekvist.
Den kristiansandsbaserte sekstetten blander folkemusikkens tonespråk med metaltunge gitarer og høydramatisk sang. Lytteren får mentale bilder av mektige fjell og åpne vidder, av generasjoners kamp mot uovervinnelige krefter.
Jeg tar meg i å savne de akustiske stykkene fra debutalbumet – her i stor grad erstattet med elektronikk – men dette er fete, fantasieggende saker, altså. Marekvist bør ha en lysende framtid foran seg.
Tore Thomassen
«Livet er en lang setning»
Grammofon
De færreste artister har så mye som 10 album i seg. «Livet er en lang setning» er Tore Thomassens tjuende. Fremdeles har ringreven, som bor på «heia» i Birkenes, mye å melde.
Mest gripende er sangene hvor Thomassen undrer seg over de store mysteriene («Tre håndfuller», «Livet er så mye»). De satiriske forsøkene hans («Den store skravleklassen», «Åndelig fattigdom») blir tunglabbede, og undertegnede sliter også når han henvender seg direkte til sin messias («Bortenfor»).
Det musikalske – ofte en legering av blues og country – er gjennomgående lekkert. Så har da også Thomassen noen av Norges mest drevne musikere med seg på laget.
Picidae
«A Stray Labyrinth»
Nye Nor
Den Risør- og Kristiansand-baserte duoen Picidae lar seg ikke uten videre plassere i bås. Riktig nok spiller Eirik Dørsdal klassisk jazztrompet, men strengeinstrumentene til Sigrun Tara Øverland – autoharpe og dulcimer og hva det nå er for noe – gir uttrykket deres mer enn et anstrøk av folk. Mange av vokalmelodiene er dessuten ganske poppete.
Det viktige er uansett at dette låter skikkelig fint. Ikke er det vanskelig tilgjengelig musikk heller. Et ekstra pluss i margen får Picidae for Pixies-referansen i «Crystal Rosa».
Michael Krumins
«Infinity»
MSK Records
Michael Krumins er antakelig mest kjent som gitarist i det kristiansandsbaserte prog metal-bandet Green Carnation. På egen hånd spiller han en slags meditativ form for folkemusikk.
Instrumentalplater av denne typen blir ofte for prektige til å gjøre ordentlig inntrykk. Men Krumins har – i tillegg til teknisk virtousitet – såpass mange gode melodier å by på at «Infinity» oppleves som noe mer enn bare flinkispludring. Både rockere og yogautøvere burde kunne finne roen til denne musikken, for å si det sånn.
Aadal
«Voyager»
Losen Records
Aadal, jazzkvartetten som blir ledet av gitarist Michael Aadal fra Evje, har vært i flytsonen en stund nå. «Voyager» er deres tredje utgivelse på tre år.
Og fremdeles går det i en type instrumentalmusikk som like ofte får meg til å tenke på americana som på jazz. Det er noe med tonen i Aadals gitar og den avklarte, nesten andektige stemningen som preger bandets innspillinger.
Dette er jazz som funker også for oss som egentlig ikke har greie på jazz.
Dråpe
«Omnitone» (EP)
Dråpe
Indierockbandet Dråpe, hvor tre av fem medlemmer kommer fra Kristiansand, hadde mye vind i seilene for en 10–12 år siden. Med denne seks spor lange EP-en tar de et prøvende skritt ut i manesjen igjen.
Og det føles som om tida har stått stille. Fremdeles går det i luftige, rosafargede melodier som titt og ofte får flyte ut i 60-tallsinspirert psykedelia. Enkelte av oss trodde kanskje at den slags ikke lenger var gangbart i 2023.
Men låtene er gode og Tame Impala er stadig populære, så hvem vet?
Aanensen/Øksendal
«Aanensen/Øksendal»
FAjo Music
Philip Aanensen fra Strai har et par fine utgivelser med Sterke hjerter bak seg. Dagfinn Øksendal fra Kristiansand ga ut et like fint soloalbum for fire år siden. Sammen lager de to en slags halvskakk viserock.
Det er neppe noe for kynikerne blant oss, dette her. Aanensen og Øksendal synger om forhold og vennskap og trøblete følelser uten å gjemme seg bak kule fraser eller fancy formuleringer. Jeg synes sårbarheten deres er forfriskende.
Flere av låtene får et løft av Øksendals eminente gitarspill.
Oppkast
«Tomorrow’s Hangover» (EP)
Fucking North Pole Records
Et bandnavn som Oppkast vitner ikke akkurat om plagsom selvhøytidelighet. For sikkerhets skyld heter kristiansandernes mest strømmede låt «Alltid tid for pils».
På denne EP-en raser kvintetten gjennom fem spor på 10 effektive, underholdende minutter. Innflytelsen fra amerikanske 90-tallspunkere som NOFX og Rancid – hissige gitarer og trommer parret med nesten barnlige melodier – er ikke til å ta feil av. Sjangeren tro prøver de seg på ska også (den ukarakteristisk mørke «Running Dry»).
Noe sier meg at dette gjør seg aller best på scenen.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.06.23
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Jørund Vålandsmyr & Menigheten: Raymond Mosken
Kommentarer
Legg inn en kommentar