Darling West
Sted: Posebyhaven Scene i Kristiansand
Tid: Onsdag 7. juni
Publikum: Cirka 200
TERNINGKAST 5
Det kan hende at det finnes flinkere og mer sympatiske band enn Darling West her til lands. Men sånn føltes det ikke da de spilte i en bakgård i Kristiansand onsdag kveld.
Det er vanskelig å tenke seg et mer passende band for Posebyhaven en sommerkveld enn Darling West.
Haven – mer av en bakgård, egentlig – ligger øverst i Kristiansands gamle trehusbebyggelse og oser pittoresk, laidback sjarm. De siste somrene har den fungert som scene for akkurat passe intime konserter.
Og den americana-inspirerte musikken til Darling West, en kvartett som blir ledet av ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, er som skapt for bittersøt ettertanke på tampen av en solrik, men egentlig helt vanlig hverdag i juni.
Mari stiller i lys jakke med epåletter og de tre herrene i matchende pologensere og beige dresser. Noen moteekspert kommer dessverre undertegnede aldri til å bli, men denne gjengen ser classy ut, spør du meg. Og det blir fort klart at dette skal komme til å låte classy også.
En lavmælt og intim «Rolling On» slår an tonen. Tittelsangen fra sistealbumet «Cosmos» får Maris mest bevrende innlevelse, en trillende Strat-solo fra Christer Slaaen og strøkne harmonier fra et samlet band. Til «The Sweetest Tune» finner Tor Egil fram banjoen.
Det blir en sånn kveld for selv de låtene som kan virke litt unnselige på plate med ett framstår som glemte klassikere.
Under «Till Night Turns to Day» og «After My Time», hvor alle fire samler seg rundt samme mikrofon og også trommeslager Thomas Gallatin spiller gitar, føler man seg hensatt til Sambandsstatene for sånn rundt regnet 100 år siden. Coen-brødrenes film «O Brother, Where Art Thou?» kan være en referanse for dem som ikke skjønner hva jeg snakker om.
Lengst utenfor formelen beveger Darling West seg i hovedsettets to siste sanger. «Wild Dreams» kan skilte med afrikansk-klingende toneganger – snarlike dem som har gjort det maliske «ørkenblues»-bandet Tinariwen til verdensstjerner – og «Light Ahead» med funky rytmer og Bee Gees-koringer.
Og all denne musikaliteten blir ledsaget av varme smil, muntre anekdoter og en endeløs strøm av gode vibber.
Den stående applausen helt til sist sier i grunnen det meste: Kanskje bortsett fra temperaturen – litt streng idet sola forsvant bak hustakene – var det absolutt ingenting å klage på i «Haven» denne kvelden.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.06.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar