Karsten og Petra - Gullringen fra Atlantis
Norge 2023
Regi: Marianne Sand
Skuespillere: Mads Ousdal, Lisa Teige, Ida Ursin-Holm, Vebjørn Enger, Alexander Eik, Ross Kolby, Olivia Eik, Fredrik Søyseth Dæhlin, Maxmilian Siljan-Kermit
Stemmer: Scott Maurstad (Løveungen), Hilde Louise Asbjørnsen (Frøken Kanin), Håvard Bakke (Delfin)
Aldersgrense: Tillatt for alle
TERNINGKAST 4
Den nye Karsten og Petra-filmen er heldigvis hakket sprekere enn de gamle.
Det mest ålreite med de «gamle» Karsten og Petra-filmene (sju stykker mellom 2013 og 2018) var at de fungerte som et alternativ til all den mer oppjagede barneunderholdningen som finnes der ute. Å se Karsten og Petra på kino sammen med ungene var koselig, verken mer eller mindre.
Samtidig kunne nok mang en forelder og besteforelder – for ikke å snakke om filmanmelder! – bli frustrert over disse filmenes pludrete tone, lave ambisjonsnivå og totale mangel på tyggemotstand. Man fikk liksom aldri noe som helst å bite i.
Det er hyggelig å kunne melde at «Karsten og Petra - Gullringen fra Atlantis» oppleves ørlite grann sprekere enn de foregående.
Våre to små venner – nå spilt av de flinke nykommerne Fredrik Søyseth Dæhlin og Olivia Eik – og familiene deres har reist til Malta på sommerferie. Planen er enkel: «Å spise is, bade og spise mer is!»
Det mest spennende som skjer innimellom all isspisingen og badingen, er at Petra finner en gullring med et mystisk kvinnenavn inngravert. Kanskje kan ringen stamme fra den sunkne oldtidsbyen Atlantis? Med ett er det duket for litt enkel etterforskning – blant annet på museum og en arkeologisk utgraving – samt innblanding fra en skurk med en hang til tvilsomme forkledninger.
Joda, «Karsten og Petra - Gullringen fra Atlantis» er først og fremst koselig, den også. Motstand – i form av konflikter eller en følelse av noe står på spill – må man fremdeles lete etter andre steder. Likevel framstår dette som en kulere og mer gjennomført film enn sine forgjengere.
Dronebildene fra postkortvakre Malta og et par korte innslag av animasjon gjør at filmen føles mindre som et barne-tv-program fra 1970-tallet. Slike ting som noen subtile referanser til tjallrøyking (!) og «Kamasutra» (!!) vitner om at noen har turt å slippe seg litt mer løs i skriveprosessen. De løse trådene i plottet blir dessuten flettet sammen på en mer tilfredsstillende måte enn vi har vært vant til.
Og mer kan man neppe forvente fra denne kanten.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.06.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar