Intervju: Farge er ikke en begrensning

Navn: Khalid Mahamoud
Alder: 31
Kommer fra: Født i Somalia, oppvokst på Søm i Kristiansand
Bor i: Oslo
Yrke: Skuespiller

– Jeg håper at unge med flerkulturell bakgrunn ser meg og tenker at hvis han klarer det, så skal søren meg jeg også klare det, sier skuespilleren Khalid Mahamoud.

– Jeg har ikke helt klart å finne ut av det: Du har fast jobb på Kilden, men jobber også mye i Oslo?

– Jeg har ikke fast jobb på Kilden men Valborg Frøysnes, vår teatersjef, inviterer meg ned for en produksjon en gang iblant. Det setter jeg veldig pris på. Jeg er jo herifra, så det å komme hjem er bare bra. Jeg jobber en del i Oslo, har vært på turné med Riksteateret. Spilt på Nationaltheateret. Til høsten skal jeg jobbe på Det Norske Teateret.

– Du er med andre ord frilanser?

– Ja, det er jeg. En institusjonshoppende potetsekk som kan brukes til mye.

– Er det å foretrekke fremfor å ha fast stilling et sted?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg valgte å si opp min kontrakt på Kilden i november 2021 for å bo i Oslo.

– OK, la oss spole tilbake til begynnelsen: Når bestemte du deg for å bli skuespiller? Hva var det som fikk deg inn på akkurat den veien?

– Først og fremst: Jeg så aldri teater som barn eller ungdom. Jeg så mye film og tv med mine eldre brødre, og det vekket en liten historieforteller i meg. Jeg jobbet på Folketeateret som bartender i 2012/13 og så ofte forestillingene. Det syntes jeg så ut som givende arbeid. Da var det bare å søke på skoler og momentumet var i gang.

– Er hudfarge og mangfold temaer du vil snakke om? Eller er du lei av at de alltid kommer opp?

– Så lenge det er et friskt perspektiv på temaet har jeg ingenting imot å snakke om det.

– OK, opplever du at hudfargen gir deg noen begrensninger? Er det fort gjort å bli typecastet?

– Noen vil se på det som begrensninger og det får de lov til å tenke. Jeg begynner sakte, men sikkert å gi slipp på de tankene. Nå spiller jeg for eksempel Friedrich Johan Franz Woyzeck. En tysk soldat. Typecasting var vanskeligere tidligere i min karriere, da jeg ikke hadde råd til å takke nei. Hvis jeg blir typecastet nå, har jeg evnen og privilegiet til å takke høflig nei.

– Hva slags roller trekkes du mot?

– Jeg trekkes ikke lenger mot roller når det kommer til teater. Jeg trekkes mot folkene rundt. Jeg vil jobbe med skuespillere og instruktører som jeg synes er inspirerende og åpne. Folk som har en evne til å forstå min tilnærming. Jeg er mye bedre når jeg er omringet av pålitelige og kompetente folk.

– Du har jobbet med teater, film og tv, og du har spilt i både klassikere og nyskrevne stykker. Hva er det mest givende du har vært med på så langt?

– Oi, her er det vanskelig å velge. Teater: Vår «Hedda Gabler»-produksjon med Riksteateret var en utrolig god opplevelse. Film: Jeg har jobbet med Dag Johan Haugerud, og han er en dyktig filmskaper. Jeg spiller i den nye filmen hans, «Sex, drømmer og kjærlighet». Det syntes jeg var en bra utfordring for meg. Har du sett noen av hans filmer?

– Ja, jeg har blant annet sett «Barn» som du var med i. Det var en av mine favorittfilmer i 2019.

– Ikke vel! Ja, det syntes jeg også. Han er en av dem som ikke ser farge som en begrensning.

– Du har åpenbart klart det. Men hvordan ser du på muligheten for nye skuespillerspirer til å skape seg et levebrød i Norge i dag?

– Jeg vil nok aldri føle at jeg har «klart det», for det finnes dessverre ingen målstrek i dette yrket. Setter pris på at du sier det, da. Jeg vet at det er et vanskelig yrke å finne stabilitet i. Mitt råd hvis du ønsker å bli skuespiller, er at du lærer deg å skape selv og lager et nettverk av nære venner som har den samme lidenskapen. 

– Jeg håper at spesielt unge gutter og jenter med flerkulturell bakgrunn ser meg og tenker at hvis han klarer det, så skal søren meg jeg også klare det. Så er det selvfølgelig bare å ta kontakt hvis de skulle lure på noe. (Alle, ikke bare flerkulturelle.)

– Har du inntrykk av at det går riktig vei med mangfoldet i bransjen?

– Ja, det har jeg. Selv om vi henger etter når det sammenlignes med de andre skandinaviske landene. England også har klart å skape et dypt mangfold i sin teaterbransje. Vi er i vår egen prosess. En dag er vi der.

– Denne spalten har et fast avrundingsspørssmål: Hva er den beste teateroppsetningen du noen sinne har sett?

– Oioioi, her er jeg dårlig på navn. Jeg så et teaterstykke i Athen, Yorgos Lanthimos var involvert som forfatter eller instruktør. Dette var i 2017. Det var en jævlig god forestilling. De som er gode til å grave på Internett finner nok navnet på forestillingen.

– Jeg burde avslutte med å si at teater er en nydelig ting. Både fra scenen og salen. Et rom hvor vi samles og opplever noe sammen, noe som skjer akkurat nå. Jeg oppfordrer alle til å dra til sitt nærmeste teater. Dra med et åpent sinn. 

– Kilden har en fantastisk tid foran seg. Det gjør en sømsgutt veldig glad at det finnes et kompetent teater i Kristiansand.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 4/2023
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Woyzeck»: Lars Gunnar Liestøl

Kommentarer