Hallelujastemning i Ravnedalen

Susanne Sundfør
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Tid: Torsdag 13. juli
Publikum: 4000 (utsolgt)

TERNINGKAST 5

Susanne Sundfør gjør det ikke lett for verken publikum eller seg selv. Men musikk på dette nivået kan man rett og slett ikke krangle med.

Med Highasakite, Marit Larsen og Beharie på plakaten, må man kunne gå ut fra at dag nummer 2 på Ravnedalen Live er satt sammen med et kresent, forholdsvis voksent publikum i tankene. I så fall burde Susanne Sundfør passe perfekt inn.

Før konserten tar undertegnede seg likevel i å være bekymret for hvor godt Sundfør egentlig vil gjøre seg på en festival som dette.

Artisten har – for å si det forsiktig – aldri virket interessert i å spille opp til fest for folk som er godt nede i sin femte cider. Og låtene på det nye albumet hennes, «blómi», er defintivt ikke skreddersydd for store utendørsscener.

Bekymringene mine blir gjort til skamme allerede ved anslaget.

10 sangere – Billie Van og Jonas Alaska er dessverre de eneste jeg drar kjensel på – samles rundt samme mikrofon for å framføre «leikara Ijóð» uten annet akkompagnement enn sine egne håndklapp. Det kommer overraskende og låter aldeles magisk.

Koret skal bli stående konserten gjennom.

Opplegget føles på ingen måte unaturlig. Stort sett alt materialet til Sundfør – de sofistikerte pianolåtene, de folk-inspirerte låtene, de strenge, dramatiske elektropop-låtene – er mer eller mindre tuftet på avanserte vokalarrangementer. I kveld får mange av dem mer enn et touch av gospel.

Og sørlendinger er som kjent svake for den slags.

Resten av musikerne dukker opp for å levere dempede, liksom ulmende versjoner av «White Foxes», «Turkish Delight» og «Kamikaze». «Reincarnation», som blir pyntet med himmelsk steelgitar i tillegg til englekor, framstår med ett som den countrylåten den vel egentlig alltid har vært.

Under «alyosha» og «ashera’s song» blir stemningen direkte sakral.

Den musikalske innpakningen til tross, tror jeg ikke at det ligger noe religiøst – enn si kristent – i alt dette. Sangene er snarere å oppfatte som en hyllest til alt det vakre som tross alt finnes i vår urolige og skakkjørte verden.

Og forbløffende nok, den nærmest totale mangelen på publikumsfrieri tatt i betraktning, har Susanne Sundfør brorparten av de 4000 menneskene i Ravnedalen i sin hule hånd. Dét kan neppe tilskrives annet enn kvaliteten på musikken.

Til slutt blir folk belønnet for sin eksemplariske oppførsel med de dansevennlige disco-låtene «Slowly» og «Delirious». «fare thee well» blir den varme avskjeden.

Og det føles fristende å stemme i et «amen».

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.07.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad