Det finnes faktisk ikke alt for mange hip-hop-album fra Sørlandet. Flesteparten av våre lokale artister holder seg til singelformatet. Her er tre fete unntak fra de siste par årene.
Oz
«Aske»
GLLVN
Eneste naturlige reaksjon i møte med Oz sitt debutalbum: «Hvorfor har ingen fortalt meg om dette før?»
På klingende sørlandsk – med innslag av det jeg tror må være tyrkisk – rapper Oguzhan Nicholas Yerlikaya fra Slettheia i Kristiansand om sorg, sinne og bittersøte minner. Melodiene er gjennomgående vakre og albumets samlede effekt dypt gripende.
Bare hør avslutningssporene «Ya baba» og «Tre–fire sekunder fra Gud», og du vil skjønne hva jeg mener. Dette er moderne urban musikk på høyde med det meste.
Unge Beirut
«D.Ø.D.E.N.»
Siste steg
Du. Ødela. Det. Eneste. Nydelige. Forkortet blir det «D.Ø.D.E.N.».
På albumet med samme navn bruker Elias Tchaba sin bakgrunn som delvis libaneser og delvis venndøl for alt den er verdt. Det handler om et Beirut i flammer, rasister som gjemmer seg bak fine fraser og døden som en konstant tilstedeværelse i livet. Slikt blir det vekselvis sår og hardtslående musikk av.
På YouTube finner du «Gutten som levde evig», en kortfilm som ble laget i forbindelse med albumet, og i Gatemagasinet MOT nr. 2/23 kan du lese vårt intervju med Unge Beirut.
Simen Steinklev
«Først skal vi leve»
Ladnera
Simen Steinklev er gla’-laksen innenfor sørlandsk hip-hop.
Arendalsartistens fjerde album oppleves som en eneste lang strøm av kule, oppløftende meldinger: «Døden ha’kke sjangs/Baby jeg skal leve først.» «Jeg kjører rundt i byen/Jeg føler meg som Thsawe/Har min baby med meg/Vi føler ingen andre.» «Baby se vi er historie in the makin’.»
Satt til genuint catchy hooks skal det godt gjøres å ikke bli i bedre humør av sånt noe.
Vårt intervju med Simen Steinklev leser du i Gatemagasinet MOT nr. 3/23.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 4/2023
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar