Alphaville
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Tid: Lørdag 15. juli
Publikum: Cirka 3000
TERNINGKAST 2
Alphavilles opptreden på Ravnedalen Live ble en tragisk påminnelse om at ingen av oss er «forever young».
Nedturen måtte jo komme. Mens de tre første dagene på Ravnedalen Live var en heidundrende suksess på alle vis, ble ikke avrundingen hjulpet av verken været eller – det må sies – et underlig sammensatt program.
Etter den lokale kuriositeten De stundesløse!, den amerikanske singer–songwriteren Lissie og de norske popartistene Eva Weel Skram og Vinni, var det opp til Alphaville å toppe både kvelden og festivalen.
For yngre lesere: Alphaville er et tysk synthpop-band som hadde ganske nøyaktig tre hits for 39 år siden.
Dessverre var det fint lite ved det Alphaville som gikk på scenen i Ravnedalen lørdag kveld som minnet om Alphaville slik vi eldre husker dem fra 1980-tallets musikkvideoer. Det eneste gjenværende originalmedlemmet, vokalist Marian Gold, ligner faktisk ikke på seg selv engang.
Og dét hadde selvsagt vært helt OK – ingen av oss er unge for evig, si – hvis bare bandet hadde hørtes bra ut. Men det gjør de altså ikke.
Ett problem er at de beste sangene deres – «Big in Japan», «Summer in Berlin», «Sounds Like a Melody» og «A Victory of Love» blant dem – framføres i arrangementer som gjør dem til dels ugjenkjennelige. Et eller annet sted på veien er lettvektig 80-tallspop blitt til en slags grøtete form for stadionrock med innslag av techno.
Et annet problem er at stort sett alle de andre sangene deres fullstendig mangler hooks og melodier og alt det andre som gjør popmusikk til – nettopp! – popmusikk.
Et tredje problem er at Gold knapt nok kan synge lenger. Noen Morten Harket var mannen aldri, men i gamle dager kunne man med bare lite grann velvilje si at den tynne stemmen hans var noe av det som ga Alphaville karakter. Nå til dags veksler han mellom å oversynge og å synge pinefullt surt.
Den ustanselige dansingen og løpingen fram og tilbake på scenen – den som fikk undertegnede til å skrive «Bestefar på disco» i notatblokken sin – hjalp nok heller ikke på vokalprestasjonene.
Det var i det hele tatt en nitrist forestilling. Og aller tristest var det å høre «Forever Young» i en versjon fullstendig ribbet for den ungdommelige naiviteten som i sin tid var selve poenget med sangen.
Regnet kan ikke få all skyld for at det ble stadig tynnere i publikumsrekkene der oppe i Ravnedalen, for å si det sånn.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.07.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar