Gluecifer
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Tid: Fredag 14. juli
Publikum: Cirka 2000
TERNINGKAST 4
Det var bra. Det var gøy. Men Gluecifer i Ravnedalen tok liksom aldri av sånn på ordentlig.
Stemningen er merkbart forskjellig fra dag til dag under årets Ravnedalen Live. På onsdag var det ungdommen som regjerte, i går var det de voksnes tur og i dag er dalen sånn cirka halvfull av – vel – sånne som liker rock.
Og mange av oss er her fordi Gluecifer skal spille i Kristiansand for første gang på nærmere 20 år.
Oslo-bandet hadde sin storhetstid rundt årtusenskiftet. I likhet med beslektede orkestre som Turbonegro og The Hellacopters reiste de rundt og teppebombet store deler av verden med en breial, halvt ironisk blanding av punk, garasjerock og klassisk hardrock. I noen år der kunne de faktisk kalle seg «Kings of Rock» uten at det ble bare teit.
Det ligger kort og godt forventninger i lufta når Gluecifer inntar dalen med gode, gamle «Get the Horn». Om de ble innfridd?
Tja, kameratskapsfølelsen på scenen er i hvert fall hjertevarmende å være vitne til. Vokalist Biff Malibu smiler med hele ansiktet når han deler en privat vits med gitarist Captain Poon og ler høyt når den andre gitaristen, Raldo Useless, kjører vindmølletrickset til Pete Townshend.
Det er forresten alltid morsomt å minne om at Biff til daglig går under navnet Frithjof Jacobsen og er politisk redaktør i Dagens Næringsliv. Mannen som forfattet «Dick Disguised as Pussy» er med andre ord identisk med han som i 2015 ble tildelt Riksmålsforbundets pris Gullpennen.
Og i en låt som «A Call From the Other Side» får redaktøren vist at han fortsatt har det gamle brunstbrølet inne.
Men så er det jo også slik at den beste rocken, spesielt i den hardere enden av skalaen, sitter best når den har et element av genuin villskap ved seg. Noe sånt kan ikke Gluecifer anno 2023 sies å ha. Sant å si var det adskillig mer kok under konsertene til både The Dogs og The Good The Bad and The Zugly på Måkeskrik forrige helg.
Gluecifer oppleves litt mer som Ricochets på samme festival: Veldig proffe – kanskje bedre til å spille enn noen gang – men til syvende og sist er det noe litt trygt og traust over det hele.
En underholdende time ble det likevel. Jeg mener, hvilket rockhjerte ville ikke blitt gladere av å høre «Automatic Thrill», «I Got a War», «Easy Living» og «Desolate City» fra en scene for første gang på et par tiår?
Dessuten har middelaldrende menn behov for å rase fra seg, de også. Og det finnes verre ting de kan gjøre enn å gjenforene bandet for noen ekstrarunder i manesjen.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 15.07.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar