Sigrid
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Tid: Onsdag 12. juli
Publikum: Cirka 3200
TERNINGKAST 5
Sigrid, altså! Slike popstjerner, det vil gamle Norge ha.
Årets Ravnedalen Live går over fire dager, og arrangørene legger – dristig nok – opp til at et helt nytt publikum skal innfinne seg for hver dag.
Først er det ungdommens tur. Onsdagen har både Undergrunn, Ramón og det lokale rap-håpet Miss Punany på plakaten. Kveldens hovedperson er likevel Sigrid.
Med en karriere som så smått begynte å ta av for 10 år siden, er Sigrid Solbakk Raabe fra Ålesund i denne sammenhengen for den rene veteranen å regne. Siden 2017 har hun vært en internasjonal stjerne av betydelig format.
Sist undertegnede så henne var på torvet i Kristiansand omtrent på den tida. Det er hyggelig å kunne rapportere at hun fem–seks år senere fortsatt har sin kule, jordnære nabojente-utstråling i behold.
Energinivået er heller ikke blitt mindre. Mens bandet drar i gang «It Gets Dark» – ikke hennes mest refrengsterke låt, men den setter i hvert fall stemningen på høvelig dramatisk vis – kommer hun struttende inn på scenen som selve personifiseringen av overskudd og positiv energi.
Det kjempeflinke, om enn anonymt utseende bandet hennes avviker bare sjelden fra studioinnspillingene. Men den Robyn-aktige bangeren «Burning Bridges», som tilfeldigvis er min Sigrid-favorittlåt, rundes av med en fet rave-seksjon som godt kunne ha blitt melket lenger. «Sucker Punch» låter på sin side akkurat like frisk nå som da den var en hit for fem år siden.
I refrenget til «Mine Right Now» fraserer Sigrid som Ingrid Helene Håvik i morgendagens headliner Highasakite: «Hey, it's alright if we don't end up togethøøør!». Damen er i det hele tatt en undervurdert sanger.
Spesielt balladeavdelingen – «Dynamite» alene ved el-pianoet, «Grow» med akustisk backing, nesten-powerballaden «Mistake Like You» – blir løftet av sterke og klare vokalprestasjoner. I de mest nedpå partiene får Sigrids stemme et tiltalende rasp.
Oppløpssiden blir pur poplykke. «Don't Kill My Vibe» er selvsagt et sikkerstikk, og den gromme bassen i discolåta «Mirror» får alle i Ravnedalen – langt i fra bare ungdommer – til å riste på rumpa. «Strangers» møtes med kveldens mest rungende allsang.
«Takk, det var rått!» sier Sigrid med et smil som virker alt annet enn blasert.
Men det er vi som skal takke.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 14.07.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar