K-Town
Norge 2023
Regi: Kristian Landmark
Manus: Kristian Landmark og Arne Vilhelm Tellefsen
Musikk: Marius Christiansen
Skuespillere: Jakob Berg, Pernille Haaland, Alexander de Senger, Tim Ahern, Steinar Endresen, Frida Homlung
Aldersgrense: 12 år
TERNINGKAST 3
Det er gode ting å si om den etterlengtede kristiansandsfilmen «K-Town». Men helheten sitter ikke slik man skulle ønske.
Å være filmanmelder er ikke alltid like enkelt som folk kanskje går rundt og tror. En gang i blant tvinges man faktisk til å skrive ting man helst ville slippe.
Det gjelder ikke minst når man skal felle dom over lokale initiativ.
«K-Town», hjertebarnet til regissør Kristian Landmark og den første spillefilmen fra Kristiansand på aldri så mange år, er et førsteklasses eksempel. Her er mange gode ideer og enda flere gode krefter i sving. Men det ferdige resultatet svinger aldri slik man skulle ønske.
Både setting og tone er som hentet fra en amerikansk independent-film fra 90-tallet, type «Clerks» (1994) eller «Smoke» (1995). I siste akt får vi en dæsj voldelig farse à la Coen-brødrene («Fargo», «The Big Lebowski») også.
Forskjellen er at vi her befinner oss i et slapsete, vintergrått Kristiansand.
Gordon (Jakob Berg) og Roger (Alexander de Senger) driver sex-sjappe midt i Dronningens gate. «Se det,» roper Gordon når familien passerer på vei til Filadelfia. «Hils mamma!» De svarer ikke.
Inne i sjappa fordriver Gordon og Roger tida med å diskutere teologi og sine økonomiske problemer. De har eksakt ingen kunder.
Så dukker amerikanske Lola (Pernille Haaland) og hennes skumle advokat Steiner (Tim Ahern) opp. De kan fortelle at Gordon har krav på en enorm arv fra en sønn han ikke kjente. Snart er både en lyssky våpenhandler og en brennende dildo med i bildet.
Det er et morsomt utgangspunkt. Og det er en del godt å si om «K-Town».
Skuespillerne, spesielt de karismatiske Berg og de Senger, klarer seg bra. De animerte åpnings- og sluttsekvensene er elegante, og den originale, perkussive musikken til Marius Christiansen tilfører filmen energi.
Lokalkjente vil dessuten kunne more seg over at hver eneste lokasjon er lett å dra kjensel på: Dronningens gate, brannposten i Baneheia, Wergelandsparken, Oddernes kapell, Ernst Hotel, Kjevik.
Dessverre går disse elementene aldri opp i en høyere enhet.
Dialogdrevet film – for ikke å si dialogdrevet komedie – er krevende, og «K-Town» blir i lange strekk mer pussig enn vittig og mer forklarende enn fortellende. De drøyeste elementene mot slutten er heller ikke godt nok funderte i verken karakterer eller historie til at man uten videre kjøper dem.
Synd er det også at det store oppgjøret med sørlandspietismen – det som til å begynne med legges opp til å være et viktig element i filmen – koker mer eller mindre bort.
Det blir med tilløpene, altså. Til gjengjeld er tilløpene såpass gode at vi håper – det vil si forventer – flere forsøk fra Kristian Landmark og resten av Kristiansands stadig lovende filmmiljø.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.08.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar