Hva skjedde med Solveig?
Norsk dokukrim-parodi i åtte deler
Regi: Lars Kristian Flemmen
Serieskapere: Martin Zimmer, Lars Kristian Flemmen og Kevin Vågenes
Skuespillere: Kevin Vågenes, Uma Feed, Andreas Larsen og Karoline Mollat
På NRK TV fra fredag 18. august
TERNINGKAST 4
Den nye serien til Kevin Vågenes tar dokukrim-sjangeren på kornet. Dessverre har parodien også sine problematiske sider.
Det var i grunnen på høy tid at noen laget en norsk «true crime»-parodi. Etter at hver eneste oppklarte og uoppklarte drapssak, både i her til lands og ute i verden, tilsynelatende er blitt gjenstand for sin egen tv-serie, har de fleste av oss rukket å bli godt kjent med sjangerens konvensjoner. Der er det mye å ta tak i og enda mer å gjøre narr av.
En slik harselas burde dessuten være perfekt for Kevin Vågenes og hans udiskutable talent for å spille ulike mennesketyper. Samtidig er «Hva skjedde med Solveig?» noe ganske annet – og mye mer ambisiøst – enn hans gjennombruddsserie «Parterapi».
Settingen er det fiktive tettstedet Nesvågen og «saken» er forsvinningen til bygdas eneste kjendis, bloggeren Solveig Lyngåsen (catchphrase: «Du er god nok som du-eeeer!»), i 2013.
Og fra første stund er «true crime»-tropene på plass: dramatisk intro-collage, kornete arkivklipp, uhyggelige naturbilder, mørke rekonstruksjoner og et stort antall mer eller mindre pålitelige snakkende hoder. Vågenes spiller selvsagt brorparten av de sistnevnte.
Det er en svakhet ved «Hva skjedde med Solveig?» at Vågenes’ nye karakterer enten ligner veldig på dem vi ble kjent med i «Parterapi» eller at de blir hakket for outrerte til å virke troverdige. Dette understrekes av at showet ofte stjeles av en gammel kjenning, den grenseløst selvsentrerte blondinen Sara Eline, som viser seg å være Solveigs stesøster.
Til gjengjeld har Vågenes og teamet hans gjort et imponerende stykke arbeid med manuset.
Sjangeren tro drives etterforskningen fram av to nidkjære journalister – vel, i dette tilfellet én nidkjær og ett ubrukelig vedheng – og historien tar stadig overrumplende vendinger. Detaljnivået er så stort at det ofte føles som om vi ser en «ekte», om enn temmelig forskrudd dokumentar.
Satirisk snert har serien også. Som i flere virkelige saker ser vi hvor galt det kan gå når politiet – ut fra logikken «når noen har gjort noe kriminelt, så må det være den kriminelle som står bak» – velger å forfølge ett spor på bekostning av alle andre. I Nesvågen er det småskurken Ole Glenn som får skylda hver eneste gang noe skjer.
Parallellene til en viss nylig frikjent kristiansander oppleves like treffende som de er betimelige.
At de stadig tilbakevendende dronebildene fra åstedet er påfallende like de tilsvarende fra Baneheia, må derimot anses som et smakløst feilskjær i en ellers skarp, sympatisk og ofte humreverdig serie.
Anmelderen har sett hele serien.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar