Intervju: – Vi må tørre å se hverandre

Navn: Malene Oppheim
Alder: 39
Kommer fra: Alta
Bor på: Nodeland i Kristiansand
Yrke: Filmprodusent
Aktuell med: Dokumentarfilmen «Mammaen i meg»

Malene Oppheim ble aldri psykolog. I stedet ble hun filmprodusent. På en måte skulle det vise seg å være noe av det samme.

– Hva forstyrrer vi deg i akkurat nå?

– Skulle gjerne sagt at jeg lå ute i sola på et svaberg eller på en båt… Men denne morgenen har jeg sittet i et møte med samprodusent og regissør på et par dokumentarprosjekter.

– Det mest aktuelle prosjektet ditt nå er dokumentaren «Mammaen i meg»?

– Ja, det er den ferskeste ferdigstilte filmen. En samproduksjon med Haugtussa Film.

– Hva handler «Mammaen i meg» om, og hvordan kom prosjektet i gang?

– Tidlig i 2021 pitchet Hilde (regissør Hilde Merete Haug, journ. komm.) prosjektet for meg. Hun hadde da jobbet med det i noen år. Prosjektet traff meg rett i hjertet, og det ble starten på samarbeidet.

– «Mammaen i meg» er en modig film om det tabubelagte temaet ufrivillig barnløshet. Noe som berører så mye som 15–20% av befolkningen. Dette er Hildes egen historie om det å ikke få oppleve å bli mamma. 

– Hvordan er det egentlig å jobbe med filmproduksjon når man har base på Nodeland?

– Vet du… at det står Nodeland er en liten feil fra da selskapet ble registrert. Det er en privat adresse. Jeg har kontor midt hjertet av Kristiansand – Skippergata! På bakkenivå, med store, flotte vinduer rett ut til gata, og her nyter jeg både solstråler og yrende liv utenfor.

– Men du er langt på siden av de etablerte produksjonsmiljøene i Oslo?

– Det er uten tvil i og ved Oslo at de største produksjonsmiljøene er. Og det har nok vært en del bransjeaktørerer som har trukket den veien. 

– Men! Det er utrolig mye som skjer her i Kristiansand og Agder! Det er en veldig levende bransje, med mange utrolig spennende prosjekter på gang. Prosjekter med stort potensial. Gled dere!

– Nå må vi bare fortsette å jobbe filmpolitisk, slik at det blir en mer rettferdig fordeling av offentlige produksjonsmidler ut i «distriktene» også. Utenfor Oslo.

– For å gå tilbake til begynnelsen: Hvordan begynte det for deg? Hvordan havnet du i filmbransjen?

– Det var veldig tilfeldig. Det at jeg flyttet fra nord til sør i 2005, var også meget tilfeldig. Så der er jeg – en bekymringsfri, griper-muligheten-type-jente!

– Min bakgrunn bærer nok preg av at jeg liker å utfordre meg selv langt utover det som er komfortabelt. «Går det ikke, så er jeg iallefall en erfaring rikere!» og «Aldri for sent å snu!», tenker jeg ofte.

– I korte trekk har jeg bakgrunn innen ledelse, regnskap og HR. I tillegg til gründervirksomhet sammen med min mann. 

– I januar 2019 hørte jeg en tale hvor de brukte bildet fra en fotballkamp: Du må se den knallbra pasningen du får, gripe muligheten og så forhåpentligvis scorer du. Jeg satt i den tiden med et ønske om å bytte jobb.

– Samme kveld ringte telefonen, og jeg fikk spørsmål om å begynne å jobbe i filmbransjen. Av alle jobber jeg kunne tenkt på eller søkt på, så var noe filmrelatert ikke engang på lista. Men med den talen friskt i minne, så turte jeg ikke si nei. Så noen dager senere takket jeg ja til tilbudet og havnet slik i filmbransjen. 

– Solid arbeidserfaring og mye god kompetanse, men jeg kunne ingenting om filmbransjen, foto og lyd, filmterminologi, eller noe av det som skulle bli min jobb. Det ble tidenes bratteste læringskurve. Tidenes.

– Men nå har du etter hvert mye erfaring, da. Hva er det mest givende med filmprodusentjobben?

– Samspillet med de rundt meg!

– Å kunne få lov til å komme tett på andre menneskers liv, formidle historier som – forhåpentligvis – kan være med å utgjøre en forskjell til det bedre for noen.

– Også har jeg en liten fanesak som jeg brenner for: Vi må tørre å se hverandre, bry oss om hverandre – som medmennesker. Om det er kjente eller ukjente spiller ingen rolle. Det koster så lite å anerkjenne hverandre med et smil, en liten prat eller å hjelpe.

– Dette ligger kanskje til bunns for det du driver med?

– Ja, det gjør på en måte det. Jeg får møte massevis av mennesker, alle med hver sine livshistorier. Psykisk helse, verdien av medmenneskelighet, inkludering og så videre er det som er viktig for meg.

– Allerede da jeg var 5-6 år fortalte jeg folk at jeg skulle bli psykopat (ordet skulle være psykolog eller psykiater). Å kunne møte og følge mennesker gjennom livets prøvelser og utfordringer, det enorme potensiale som ligger i oss… Det har fascinert meg siden jeg var liten. 

– Det ble ikke den utdannelsen. Men i retrospekt ser jeg at mine personlige erfaringer og muligheter i arbeidslivet har utrustet og gitt meg mulighet til å møte mennesker. Og det er fint.

– Denne spalten har et fast, helt umulig avrundingsspørsmål: Hvilken film synes du alle i hele verden burde se?

– Kan jeg nevne tre? «Kunstneren og tyven» av Benjamin Ree! «Praying for Armageddon» av Tonje Hessen Schei! Og en personlig gammel favoritt: «Gone with the Wind»!

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2023
© Roy Søbstad