Navn: Emil Cabral Hortman
Artistnavn: Belizio
Alder: 28
Bosted: Kristiansand
Sivilstatus: Samboer og far til to
Yrke: Musiker, produsent, foredragsholder og erfaringskonsulent
I ungdommen var rapperen Belizio en notorisk kriminell. Nå bruker han musikken til å hjelpe unge inn på rett vei.
– Hva driver du med om dagen?
– Jo, for øyeblikket holder jeg på å gjøre klar en del musikk. Har en EP som er tenkt å slippes i løpet av sommeren. Men i fjor høst sa jeg den kom i vinter, så vi får se hvordan det går! Ikke så lett med to små rundt beina.
– Hva jobber du med? Ved siden av musikken, mener jeg.
– Gjort mye forskjellig de siste årene, alt fra gartner til scenerigg, og fra skuespiller på Kilden til vaskeriansatt. Jeg liker hverdagen min variert. Tror jeg aldri kunne sittet med samme jobben på samme kontor i flere år. Alt for mye maur i rumpa til det. Sikkert den udiagnostiserte ADHD-en min.
– Men hvis jeg skal gå nærmest bak i tid, så ble jeg akkurat ferdig med et skrivekurs for ungdom og unge voksne på Samsen (kulturhus i Kristiansand, journ. komm.). Jeg brenner for at ungdom skal få bedre muligheter til å drive på med det de liker enn det jeg og mine fikk.
– Du tror på musikken som en positiv kraft i unge menneskers liv?
– Ja, definitivt! Musikk er mektig og kan fungere terapeutisk i menneskers liv, inkludert meg sjøl. Men den kan også fungere destruktivt. Det har jeg også fått erfare. Og akkurat nå føler jeg at det er dét som er blitt mitt kall, å opplyse ungdom om hva de kan miste i livet ved å ta feil valg.
– På hvilken måte kan musikken fungere destruktivt?
– Jeg ser på musikk som en mektig kanal til å tune inn på folks følelser. Du merker jo sikkert at du blir glad hvis du hører en av favorittlåtene dine?
– Jepp.
– Eller blir gira til gira musikk på fest.
– Men det er jo en bra ting?
– Jo, selvfølgelig. Men det kan også være en dårlig ting hvis musikken er med på å gire deg opp til å gjøre dumme saker.
– Har sjøl blitt villedet av musikk og annet i veldig ung alder, og ble en notorisk ungdomskriminell på leiting etter anerkjennelse og kjærlighet. Og jo eldre jeg nå blir, jo klarere ser jeg ting for dét de er. Jeg tror på den kjærligheten jeg en gang søkte og til slutt fant, og det er den jeg vil spre videre. Ikke hatet og frustrasjonene.
– For å spole helt tilbake: Når kom hip-hopen inn i livet ditt?
– Ouff, det var nok veldig tidlig. Jeg satt og så på «Svisj» som 5-6 åring hjemme i stua de morgenene jeg våknet før barne-tv. Du husker jukeboksen?
– Javisst.
– Der man kunne stemme fram de låtene man ville høre. Jeg hadde selvfølgelig ikke noen telefon, men satt og ønsket meg låter, og iblant funket det, he he.
– Når begynte du å lage musikk selv?
– Bare noen år etter. Skrev første låt i en konkurranse på barneskolen. Den slo ikke an hos lærerne og jeg vant ikke, men jeg husker hvor mye det ga meg. God-følelsen av å putte ord og rim på et ark. Lage kunst av bokstaver. Få uttrykt seg helt ut. Det var godt, og jeg husker jeg visste det da, at dette var noe jeg ville fortsette med.
– Du skjønte at du hadde talent for disse tingene?
– Ha ha, nei, det var vel mer lysten og gleden av å holde på med det som skapte talentet.
– Fantes det noen lokale forbilder?
– Ja, jeg var så heldig å vokse opp i en tid hvor hip-hopen blomstra her nede, hånd i hånd med skatemiljøet. Robins Hood og Nybyen var de sentrale hangoutspotsa, og Guerrilla Republik, som Sheepy og Capital X sto bak, hadde akkurat lansert sine street cyphers (rap battles, journ. komm.) da jeg fylte 17.
– Hvordan var miljøet på den tiden?
– Jeg vil si det var bøst. Vet ikke om det ble sånn fordi vi ble slått så brutalt ned på. Vi følte i hvert fall for å utagere.
– Det ble verre fordi politiet og myndighetene var ute etter dere?
– Meg og min vennegjeng gikk gjennom mye barn ikke burde oppleve. Vi ble behandlet som tunge kriminelle og rusmisbrukere, og ikke som de barna vi var. Masse straff og ingen kjærlighet.
– Du har fortsatt å bruke opplevelsene dine med rus og kriminalitet i tekster og videoer. Du er ikke redd for å bli misforstått, at folk skal tro at du glorifiserer gangsterlivsstilen?
– De som hører tekstene mine skjønner at jeg snakker fra hjertet og at jeg vil ungdommen det beste. Låtene og videoene mine er bare refleksjoner av hvordan vi hadde det, hvordan vi levde, noe som igjen er et speilbilde av hvordan systemet behandlet oss.
– Tror det er viktig at det fins en stemme som min. Noen de uhørte kan relatere seg til, og samtidig vokse av mentalt og spirituelt.
– Ellers er det jo nettopp dette jeg prøver å få til, at flere ungdommer skal få utforske hva de brenner for. Hvis jeg får én ungdom i studio og vekk fra gata, så er det en liten seier.
– Hvilke musikalske ambisjoner har du selv nå som du er blitt pappa og alt mulig?
– Jeg har jo en drøm om å kunne leve fullt ut av musikken. Jeg ser det som at en dag er det min tur. Må være tålmodig og jobbe besluttsomt for det jeg ønsker meg. Slik er det med alt i livet. Hold fokus, tro på deg sjøl, ikke la deg distrahere og ikke la noen si du ikke er god nok, for det er vi alle sammen.
– OK, siste spørsmål: Hvilket album synes du alle i hele verden burde høre?
– Ouff, vanskelig! Men «Pon Di Gaza» av Vybz Kartel ligger høyt oppe. Free the Wurl Boss!
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2023
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Monkey
Kommentarer
Legg inn en kommentar