Makta
Norsk dramaserie i 12 deler
Serieskapere: Silje Storstein, Kristin Grue og Johan Fasting
Konsepturende regissør: Yngvild Sve Flikke
Medvirkende: Jan Gunnar Røise, Kathrine Thorborg Johansen, Anders Baasmo, Øyvind Brandtzæg, Trond Espen Seim, Manish Sharma, Nader Khademi, Marius Lien, Galvan Mehidi, Sjur Vatne Brean, Olav Waastad, Erik Hivju, Christian Skolmen
Premiere på NRK TV søndag 29. oktober
TERNINGKAST 5
Ikke alle vil like de kunstneriske frihetene «Makta» tar seg i sin skildring av Arbeiderpartiet. Men underholdende tv er det blitt.
Vi har etter hvert sett mye av vår nære historie bli rekonstruert i dramaform. Men «Makta», som tar for seg det indre liv i Arbeiderpartiet på 1970- og 80-tallet, er langt mindre redd for å tråkke noen på tærne enn en sammenlignbar serie som oljeeventyr-sagaen «Lykkeland» (2018–). Dét gjør den også langt mer underholdende.
Fra første øyeblikk er det klart at vi ser en tolkning av historien. Jan Gunnar Røise, som spiller partileder Reiulf Steen, får faktisk prøve ut åpningsreplikken sin tre ganger. I samme sekvens kan vi tydelig se både Operaen og Oslo City i bakgrunnen selv om året er 1974. Senere blir valgseieren i 1977 feiret med dansing til 90-tallshiten «Det eneste jeg vil er å ha det fett».
Slike grep fungerer som påminnelser om at denne fortida ikke er så fjern som den kanskje kan virke.
I ånden har «Makta» mye til felles med «Javel, herr statsråd» (1980–1988), den klassiske britiske satiren hvor all idealisme må vike for praktiske hensyn, personlige ambisjoner og rene, skjære misforståelser. Den viktigste forskjellen på de to seriene er at «Makta» handler om virkelige – og i flere tilfeller fremdeles levende – mennesker.
Noen vil mene at serieskaperne har krysset opptil flere grenser når de lar en dritings Reiulf Steen drømme om romantiske skiturer med Gro Harlem Brundtland (Kathrine Thorborg Johansen). Men rent tv-messig bidrar påfunn som dette til å gjøre «Makta» uforutsigbar og akkurat passe uærbødig overfor – vel – makta.
Skuespillet er gjennomgående utmerket. Thorborg Johansen som den myndige kometen Brundtland, Røise som den drikkfeldige ideologen Steen og Anders Baasmo som den motvillige statsministeren Odvar Nordli oppleves alle som noe mer nyansert enn bare imitasjoner av kjente personer. Både i komikk og alvor er de troverdige.
Mest gnister slår det likevel på skjermen hver gang Trond Espen Seim dukker opp i rollen som møbelhandler Arvid Engen fra Jessheim. Skuespilleren fryder seg minst like som den beryktede «Edderkoppen» i Ap-nettverket gjorde når han fikk politkerne til å danse etter sin pipe.
Moralen i historien er muligens noe sånt som dette: «De som styrer er bare mennesker som deg og meg … Hjelpes!»
Anmeldelsen er basert på de første seks av i alt 12 episoder.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.10.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar