Oslo Ess og The Dogs
Sted: Kulturhuset Kick
Tid: Lørdag 25. november
Publikum: Cirka 700
TERNINGKAST 5
Det må være lenge siden det kokte like mye på Kick som da Oslo Ess og The Dogs spilte der på lørdag kveld.
I innledningen hadde jeg egentlig tenkt å si noe om «to av sliterne i norsk rock». Men så går The Dogs og Oslo Ess på scenen – ikke samtidig, vel å merke – og det blir åpenbart at disse folkene har det alt for gøy til at man kan snakke om slit.
Bikkjene er først ute.
De seks godt voksne mennene, selvsagt kledd som begravelsesagenter, åpner på sitt mest mannevondt metal-aktige med «Expectations Are Dangerous». Testosteronnivået er gjennom taket fra første akkord.
Og jeg er usikker på om man skal kalle ham inkluderende eller konfronterende, men vokalist Kristopher Schau forserer i hvert fall gjerdet som skiller scene og sal allerede i første vers. Resten av låta blir han liggende og bakse oppå publikums hender. Etterpå kan han fortelle at vi lukter bedre enn folk i Tønsberg.
Showmanship kaller man sånt.
Bandet fungerer utmerket under de krevende arbeidsforholdene frontmannen skaper for dem. Når låter som «Do You Wanna Die» og «In This Bed» – omkved: «There’s no hope/There’s no hope» – står i fare for å gjøre konserten endimensjonal i all sin aggressivitet, bryter de opp med å spille noe såpass 60-tallsmelodisk som «Stay Away from Her». Pluss skal de også ha for bongo- og Farfisa-utblåsningen i «I’m Done with Fucking, I Just Want to Dance».
Avslutningslåta «Oslo» fungerer perfekt som oppspill til neste band.
Hvis The Dogs representerer rockens yin – negativitet i tekst og musikk, om enn med et ikke ubetydelig glimt i de blodskutte øynene sine – står Oslo Ess for motsatsen yang. Grunnholdningen der i gården er at alt kommer til å ordne seg til slutt, alltid.
Det de to bandene har til felles er energien.
12 år etter at de platedebuterte, framstår Oslo Ess – nå forsterket med kristiansanderen Simen Stensland på keys – fremdeles misunnelsesverdig ungdommelige. Sant å si låter de til forveksling likt som i 2011. Det går i 90-tallsinspirert pop-punk ispedd litt ska, litt Jokke og DumDum, og en hel del rock’n’roll-romantikk à la tidlig Springsteen.
Nye låter som «Klikk!» glir sømløst sammen med gamle slagere som «Amerika», «Caroline» og «Bislett Stadion». Ute i salen koker det enda litt mer enn da The Dogs spilte.
Men dét må sies: Alle som kan ta seg råd til å pælme svindyr øl på band, vakter og journalister, mister automatisk retten til å snakke mer om dyrtid i inneværende år.
En «Kakkerlakkene» avlevert i rasende tempo pluss en svært allsangvennlig «Alt jeg trenger» sitter som et siste skudd C-vitaminer før vi må ut i kulda og mørket igjen. På veien er det kun glade ansikter å se.
Men jeg misunner ikke den som skal vaske gulvet på Kick i morgen, ass.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.11.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar