Tønes
Sted: Multisalen i Kilden
Tid: Fredag 3. november
Publikum: 220 (utsolgt)
TERNINGKAST 5
Det kommer kanskje ikke som noen bombe, men det var både skikkelig fint og skikkelig morsomt å være på konsert med Tønes i Kilden fredag kveld.
Det er blitt en del Tønes-konserter opp gjennom årene.
Jeg har sett ham spille på bar, på klubb, på festival, på storscenen i Kilden og på en platting langt ute i skogen, og jeg har sett ham spille med alt fra én til fem medmusikanter. Hver eneste konsert har festet seg i minnet som en unik opplevelse.
Kveldens opptreden i Kildens akkurat passe intime multisal skal ikke bli et unntak.
Her stiller Tønes, eller Frank Tønnesen som det står i sertifikatet hans, med Erlend Aasland som eneste medmusikant. Aasland backer hovedpersonen på elektrisk gitar, mandolo, keys og koring, og fungerer ellers som sparringpartner under Tønes’ sedvanlig halvrørete mellomsnakk. De to kjenner hverandre godt. Snippen er løs og skuldrene lave.
Etter en intro som neppe kunne ha passet dårligere – det høres ut som noe slags 80-tallsfunk med rapping på tysk – åpner duoen med to sanger ingen har hørt før.
Den første, helt nydelige, som kanskje heter «Ein somardag», er nok en Tønes-sang om å stoppe opp og sette pris på det gode man har. Den andre, som er adskillig mer spretten i tempoet, later til å handle om en begravelse. Han synger i hvert fall om fine blomster under mørke skyer.
I løpet av kvelden skal Tønes teste ut en hel håndfull nye sanger. Alle lover det beste for neste plateutgivelse.
Gode, gamle «Fluene» er en av disse sangene hans om noen som fyrer seg opp over ting andre knapt legger merke til. «To bila» lukter klassisk revy. «Grett å få besøg» handler selvsagt om hvor utrolig lite greit det er å få besøk rett etter middag, når man nettopp har støvsugd eller egentlig på et hvilket tidspunkt som helst.
At Tønes har sine røtter helt andre steder enn i norsk revy- og visetradisjon, blir tydelig når en mørk og paranoid – og for meg helt ukjent – låt midt i konserten får maskinbeat, 80-tallssynth og skurrete gitarer. Det høres sant å si ut som noe av den amerikanske avant garde-duoen Suicide.*
Et øyeblikk der var det mer som å være på Punktfestivalen enn på Tønes-konsert.
Etter gamle favoritter som «Yatzy» og «Bonde», kommer de enda mer populære «Spleiselag/Waldorfsalat» og «Eg går og legge meg». Førstnevnte blir rundet av med ordentlig grisete gitarspill. Aasland klinker til med ekstra lekker mandolo på sistnevnte.
Så rundes det hele av med «Dråba i sjøen», en av Frank Tønnesens aller vakreste og mest ydmyke sanger om dette skjøre, rare livet vi alle er født inn i.
Og jeg håper å få sett Tønes mange ganger enda.
* Låta var antakelig The Cures «A Forest».
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 07.11.23
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar