Det blir som kjent ikke jul uten julehefter. Her er din guide til hvilke du må lese og hvilke du klarer deg like godt uten.
Flåklypa
Av Øyvind Sagåsen og Thierry Capezzone
Egmont
TERNINGKAST 5
Kjell Aukrusts «Flåklypa» har en etter hvert lang historie som tegneserie. Årets julehefte er skevet av Øyvind Sagåsen, mannen bak blant annet «Radio Gaga», mens franske Tiherry Capezzone nok en gang står for tegningene. Sammen forvalter de arven etter n’Kjell på høvelig respekt- og fantasifullt vis.
Peder Stolraden, en topptrent spradebasse av en hotellbaron, vil gjøre Flåklypa om til turistdestinasjon, noe som skaper splid i bygda og gir Sagåsen sjansen til å bedrive litt mild nåtidssatire. Utførelsen er forseggjort, humoren oppleves inspirert og Aukrusts gode, gamle figurer framstår like levende som de alltid har gjort.
Entusiaster kan forøvrig merke seg at Cappelen Damm har gitt ut eget Aukrust-julehefte, utspekulert nok kalt «Aukrust julehefte», med tekster, tegninger og utdrag fra «Flåklypa Tidende» laget av mesteren selv.
Donald – Juledetektivene
Av Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun
Egmont
TERNINGKAST 5
Før i tida var det en regel – skrevet eller uskrevet – som sa at ender og mus aldri kunne møtes i Disney-universet. Derfor så vi aldri Mikke og Donald sammen. Den regelen gjelder tydeligvis ikke lenger. I årets norske Donald-hefte, som nok en gang er laget av Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun, driver Donald og Mikke detektivbyrået S.U.K.K. («Spøkelsesutrydningskompetanse og kløktighet») med Langbein som inkompetent sidekick.
Det er litt uvant, men føles på ingen måte unaturlig. Og skurken i historien er ingen ringere enn Spøkelseskladden, den skumle, gamle sleskingen.
Mens Nærum, Løkling og Midthun tidligere har lent seg tungt på arven etter Carl Barks, blander de denne gangen finurlig krim med beinhard action en James Bond verdig. Kanskje står juleaspektet i fare for å drukne i alt spetakkelet, men – pytt! – dette er utmerket underholdning for både store og små.
Pondus
Av Frode Øverli
Strand Forlag
TERNINGKAST 3
Juleftene til Pondus har vært en blandet fornøyelse opp gjennom årene. Noen ganger – senest i fjor – har Frode Øverli slått til med lange, flotte spesialtegnede historier, mens andre ganger har heftet bestått av noen få gamle striper blåst opp i storformat. Årets utgave hører dessverre til i sistnevnte kategori.
Det trekker litt opp at vi får smakebiter av «Dunce», «Bestis» og – ikke minst! – «M», men kun et tyvetalls striper av hovedserien føles likevel gjerrig inntil det smålige.
Spesialheftet «Klassiske julehistorier» koster dobbelt så mye, men til gjengjeld får du mange ganger så mye valuta for pengene. Innpakningen er dessuten finere, heftet inneholder noen gode tekster av Frode Grytten og årgangs-«Pondus» er jevnt over festligere enn nyere «Pondus».
Dunce
Av Jens K Styve
Strand Forlag
TERNINGKAST 5
Jens K Styves «Dunce» har de siste årene seilt opp som en av de mest humreverdige, hjertevarme og – til tider – poetiske tegneseriene vi har her til lands. Igjen og igjen tar Styve og det lille figurgalleriet hans norsk hverdagsliv anno 2023 på kornet. Ikke overraskende begynner «Dunce» nå også å få oppmerksomhet ute i den store verden.
Leserne får dessuten mye for pengene: Omtrent halve dette heftet består av en nytegnet historie. Den handler om julas idealer, musikkens kraft og det å finne sin flokk, og viser Styve på sitt aller fineste. Resten er fylt til randen med «Dunce»-striper. Stort sett alle sammen er jule- og vinterrelaterte.
Slik skal det gjøres.
OBS! «Dunce» er et av juleheftene som ikke har fått plass i butikkenes «sjokkselgere». Du finner det i de vanlige bladhyllene, i bokhandelen og på nett.
Storefri – I rampenisselyset
Av Marius Henriksen
Strand Forlag
TERNINGKAST 4
«Storefri» er en av få nyere norske serier som har fått sitt eget julehefte. Grunnen er ganske enkel: Marius Henriksen, som var lærer før han ble serieskaper på heltid, lager enkel, smårampete situasjonskomikk fra et skolemiljø de fleste vil kunne dra kjensel på.
I årets 20 sider lange spesialserie nærmer han seg også mer alvorlig tematikk. Det handler om Magnus, en elev som bare ikke kan la være å tulle og tøyse, og hvordan han holder på å slite ut læreren sin. Det er en fin, akkurat passe pedagogisk liten historie.
Å lese «Storefri» er ikke akkurat noen skjellsettende opplevelse – og tegnemessig ser serien stadig ut som billigvarianten av «Pondus» – men jo mer man kan kjenne seg igjen, jo mer utbytte vil man antakelig få av den.
Juleklassikere
Av Dik Browne, John Rose og Hy Eisman
Egmont
TERNINGKAST 3
I bunken for oversatte juleklassikere finner vi også i år hefter som «Blondie», «Fiinbeck og Fia» og «Knoll og Tott». «Hårek», «Skipper’n» og «Snøfte Smith» har derimot måttet ta til takke med å dele et hefte under tittelen – vel – «Juleklassikere».
Mange har sikkert et nostalgisk forhold til disse seriene, og andre grunner til å lese dem er ærlig talt vanskelig å finne. Riktig nok har «Hårek»-stripene, som er laget av originaltegneren Dik Browne, sin sjarm, men vitsene i både «Skipper’n» og «Snøfte Smith» er så tynne at man stadig blir sittende igjen med et «Hæ, var det alt?». Noen tafatte forsøk på modernisering får dem bare til å virke enda mer gammeldagse.
Noen ganger er det kanskje best om gamle klassikere får dø med opphavspersonen.
Nr. 91 Stomperud
Av Håkon Aasnes
Egmont
TERNINGKAST 4
Vi leser ikke en serie som «Nr. 91 Stomperud» for å oppleve noe nytt og spennende. Tvert i mot gjør vi det for å se de samme gamle figurene gjøre de samme gamle tingene. Og årets hefte, som selvsagt er skrevet og tegnet av superveteranen Håkon Aasnes, leverer akkurat som forventet.
Dét vil si: Et metagrep som at Stomperud blir gjenkjent som tegneseriefigur – «Norges mest kjente soldat etter Max Manus, Tordenskjold og Olav Tryggvason,» sier en starstruck julehefteleser – ville antakelig ha vært utenkelig for noen år siden. Men én og annen liten overraskelse er bare med på å holde serien frisk.
Ellers er alt sammen bare trygt og fint. Og når n’August kommer hjem til a’Petra på siste side, er det liksom ingen tvil om at det vil bli jul i år også.
Jeg Donald Duck
Av Carl Barks
Egmont
TERNINGKAST 6
Det er ikke mindre enn sju Disney-julehefter på markedet i år, men hvis du kun skal ta deg råd til ett, burde det bli «Jeg Donald Duck». Bare omslaget er nok til å vekke nostalgiske følelser i mange av oss. Vi kjenner det igjen fra kjempeboka som kom ut i 1974.
Det var i denne boka vi først fikk stifte bekjentskap med langhistoriene til Carl Barks. Vi kunne ikke vite den gang da, at seriene var blitt kortet ned og brukket om. I dette heftet blir et utvalg av dem presentert i sin opprinnelige form.
Og fremdeles er det vanskelig å komme på morsommere, mer minneverdige tegneserier enn «Frosset gull», «Den lure Onkel Skrue» og «På spor etter enhjørningen». Kjøp «Jeg Donald Duck» til deg selv eller prakk det på ungene. En skikkelig hyggestund er så godt som garantert for alle.
Vangsgutane
Av Kjartan Helleve, Ivan Andreassen, Leif Halse og Jens R. Nilssen
Fonna Forlag
TERNINGKAST 4
Årets nylagde «Vangsgutane»-historie, av Kjartan Helleve og Ivan Andreassen, har et enda litt mer pedagogisk tilsnitt enn vanlig. Her får Kåre, Steinar og den aktivt arbeidssky Larris jobb ved den lokale møbelfabrikken, og vi lesere får et innblikk i det forrige århundrets store nordvestlandske industrieventyr. I en årgangshistorie fra 1953, av Leif Halse og Jens R. Nilssen, følger vi gjengen på en halsbrekkende flåteferd.
Ingen vil forveksle dette med moderne tegneserier. All tekst er for eksempel plassert under rutene. Men vil man først mimre tilbake til en enklere tid – en tid da mor drømte om møbler i teak og ungene kunne plaske rundt i elva uten redningsvest – forblir «Vangsgutane» en sikker investering. Tegnehåndverket til Jens R. Nilssen er forresten heller ikke noe man skal kimse av.
Ingeniør Knut Berg
Av Øyvind Lauvdahl
Fonna Forlag
TERNINGKAST 5
Dette er noe helt annet. Ingeniør Knut Berg var i sin tid, årene fra 1941 til 1960, et slags norsk svar på moderne amerikanske eventyrfigurer som Lyn Gordon. Til jul i fjor kom en ny versjon skrevet og tegnet av Øyvind Lauvdahl.
Lauvdahl forblir på mange måter tro mot forelegget – teksten er på nynorsk og plassert under rutene, rødt er den eneste fargen – men i år begynner han for alvor å sette sitt eget preg på serien. Det vises i de lekre grafiske løsningene, i innslagene av nåtidig satire og i grøsserelementene inspirert av H.P. Lovecraft.
«Ingeniør Knut Berg» kommer neppe noen gang til å bli folkelesning. Men alle som måtte være ute etter et julehefte fylt med lettere arkaisk science fiction snarere enn – tja – noe julerelatert, har herved å løpe og kjøpe.
OBS! Dette heftet finner du ikke juleheftestativet, men i de vanlige bladhyllene og på Fonna.no.
Lunch – Kjell redder jula
Av Børge Lund
Strand Forlag
TERNINGKAST 5
Utrolig, men sant: Etter 16 år er «Lunch» morsommere og mer elevant enn noen gang. På toppen av alt har seriens skaper, Børge Lund, laget en julehistorie som fyller nesten hele årets hefte.
Her tar Kjell i bruk kunstig intelligens for å løse julegaveutfordringene sine, noe som selvsagt fører til at KI-en Inga – «ChatGPT blir som en barbiedukke i forhold» – truer med å gjøre hele verden om til en eneste stor julegavefabrikk. Mange herlige gamle actionfilm-klisjeer følger.
«Lunch» vil sikkert være aller festligst for dem som tilbringer dagene sine i grå, sjeledrepende kontorlandskaper omgitt av mennesker som føler seg like fanget som dem selv. Men vi andre må nesten få lov til å le av – unnskyld, med! – dem, vi også.
Tuss og Troll
Av Gard Espeland, Håkon Aasnes, Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden m.fl.
Egmont
TERNINGKAST 4
Klassiske norske julehefter blir ikke mer klassiske enn «Tuss og Troll». Serien begynte i Norsk Barneblad i 1944, og har siden 1945 kommet ut i eget hefte hver eneste jul. Ideen er ganske enkelt å lage tegneserieversjoner av eventyr.
Som vi er blitt vant til, består årets hefte av nye og gamle adaptasjoner om hverandre. Seriene varierer da også veldig i både tone og uttrykk. En viss gammelmodighet er strengt tatt alt de har til felles.
For undertegnede er det Johannes Farestveit og Solveig Muren Sanden sine tolkninger av «Guten som skulle tena tre år utan løn», «Tommeliten» og «Reveenka», alle fra 1960- og 70-tallet, som gir mest godfølelse.
Jeg hadde forresten helt glemt hvor slem Tommeliten var mot mammaen sin. Det er nesten så han fortjente å drukne i den grøten.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.12.23
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar