Etter 2023 kan vi vel trenge litt oppmuntring alle sammen. Det er mye man kan gjøre – gå en tur, ringe en venn eller kutte ut nyhetene for en periode – men lite slår en god, gammeldags filmopplevelse. Her er veldig forskjellige 10 filmer som alle blir bedre for hver gang du ser dem.
Samtlige er tilgjengelige på vanlige strømme- og leietjenester.
E.T. the Extra-Terrestrial
USA 1982
Regi: Steven Spielberg
Ja, hvorfor ikke koste på seg et gjensyn med en film som har gjort uutslettelig inntrykk på så mange av oss opp gjennom årene? Siden sist har du kanskje også fått noen nye slektninger å dele opplevelsen med?
Historien om 10 år gamle Elliott som blir venner med en utenomjordisk skapning, for enkelhets skyld kalt E.T., er skummel, humoristisk og hjertevarmende om hverandre. At den nå er over 40 år gammel, merkes ikke på stort annet enn fraværet av Internett og smarttelefoner.
Den viktigste grunnen til at «E.T.» holder seg, er likevel at de tingene den handler om – familie, ensomhet, vennskap, undringen over alt vi ikke vet – kommer til å være aktuelle så lenge mennesker eksisterer.
Gunda
Norge 2020
Regi: Victor Kossakovsky
Hvis science fiction ikke skulle være din greie, er dette filmen som tar deg ned på jorda igjen. Faktisk kjører den hele trynet ditt ned i varm, fuktig jord.
Dokumentaren, stort sett filmet på en gård i Vestfold, følger ganske enkelt purka Gunda og det nyfødte barnekullet hennes gjennom en lang sommer. Her er ingen mennesker å se, ingen fortellerstemme og ingen musikk; bare griser – pluss noen høner og kuer – som pruster og grynter og spiser og utforsker den verdenen de er født inn i. Filmet i gnistrende svart–hvitt blir dette til en langt mer betagende filmopplevelse enn man skulle tro var mulig.
Men vær advart: Filmens sluttsekvens kan få noen og enhver til å kutte ut baconet.
Frihetens regn
USA 1994
Regi: Frank Darabont
I 1994 var det ikke stort som tydet på at akkurat «Frihetens regn» (eller «The Shawshank Redemption»), basert på en historie av Stephen King og med en til da ukjent regissør bak kameraet, skulle ende opp på alskens fremtidige filmtopplister.
Men hvert gjensyn bekrefter hvorfor det er blitt slik. Fra det øyeblikket Morgan Freemans varme fortellerstemme introduserer oss for Andy Dufresne (Tim Robbins), ulykkesfuglen som urettmessig blir dømt til et liv i fengsel, er dette historiefortelling av ypperste sort. Og når puslespillbitene omsider faller på plass helt til slutt, føles alt sammen bare så hjertevarmende og så perfekt.
Slike filmer lager de ikke lenger. Strengt tatt gjorde de det knapt den gang da.
Cinema Paradiso
Italia 1988
Regi: Giuseppe Tornatore
Filmer som handler om å lage film og elske film – og kanskje også gå til grunne på grunn av film – er en egen, ikke så rent liten sjanger. Du har alt fra gamle klassikere som Billy Wilders «Sunset Boulevard» (1950) og Federico Fellinis «8 1/2» (1963) til nyere klassikere som Tim Burtons «Ed Wood» (1994) og Quentin Tarantinos «Once Upon a Time in Hollywood» (2019).
Ømmere hyllest til filmens og kinoens magi enn «Cinema Paradiso» er likevel aldri blitt laget. Selv det sorteste hjerte er simpelthen nødt til å smelte i møte med kinomaskinisten Alfredo, den lille filmelskeren Totò og det italienske småbysamfunnet de er en del av. Og alt sammen leder opp til den mest rørende montasjen noen film kan by på.
Days of Heaven
USA 1978
Regi: Terrence Malick
Filmene til Terrence Malick er opplevelser like mye som noe annet. Den amerikanske regissøren filmer dyr og korn og solnedganger og, ja, natur generelt, på en måte som er så sanselig at du praktisk talt kan kjenne luktene og føle luften mot huden. Det er ikke dermed sagt at filmene hans er koselige.
«Days of Heaven», som kom etter Malicks epokegjørende debut «Badlands» (1973), forteller historien om et underlig trekantdrama langt ute på prærien i Texas. Men det du kommer til å huske fra den, er ganske sikkert bildene av åpen himmel og endeløse åkre, skildringene av hardt fysisk arbeid og den uutgrunnelige filosofiske fortellerstemmen til ungjenta Linda.
Det er dette de mener med filmkunst.
Arrival
USA 2016
Regi: Denis Villeneuve
De fremmede kommer tidlig en tirsdag morgen. Som enorme, ugjennomtrengelige skjell henger plutselig bare skipene deres i løse luften 12 steder rundt omkring på jorden. Og menneskene reagerer på sedvanlig vis: Noen føler seg truet og vil ta til våpen, andre vil prøve å kommunisere og forstå.
Science fiction-filmer flest legger betydelig sterkere vekt på «fiction» enn på «science». «Arrival», filmen Denis Villeneuve laget før de enda mer storslagne «Blade Runner 2049» (2017) og «Dune» (2021), hører til unntakene. Med stort alvor tar den tak i spørsmålene som uunngåelig vil melde seg hvis vi noen gang skulle komme i kontakt med aliens: Hvem er dere? Hva vil dere? Hva kan dere lære oss? Hva kan vi lære om oss selv?
Chihiro og heksene
Japan 2001
Regi: Hayao Miyazaki
Svært få filmer tåler å bli sett like mange ganger som «Chihiro og heksene». Faktisk er den så overdådig at man umulig kan få med seg alt på én gang.
Ved en tilfeldighet blir vår spede, lille hovedperson fanget i en verden som eksisterer parallelt med vår egen, én hvor ånder, guder og magi er høyst reelle størrelser. Flere av sekvensene som følger er simpelthen uforglemmelige: badehuset med alle sine underlige gjester, slemme Yubaba og kjempebabyen hennes, spøkelsestogturen over havet.
Og denne verdenen – som delvis er basert på japansk folklore og delvis later til å komme rett fra regissør Hayao Miyazakis egen underbevissthet – blir gitt liv gjennom animasjon som ikke står tilbake for det beste fra Disney.
Den fabelaktige Amélie fra Montmartre
Frankrike 2001
Regi: Jean-Pierre Jeunet
Hvor søt, vimsete og kokett kan en film være uten å bli uutholdelig? Riktig svar: akkurat så søt, vimsete og kokett som «Amélie».
Tittelkarakteren, som jobber i det som må være den franskeste kafeen i hele Paris, er kanskje ensom, men hun bruker all sin tid og energi på å gjøre menneskene rundt seg lykkelige. «Amélie» er med andre ord en snill film om et snilt menneske. Følelsen av å bli fortalt en fabel underbygges av det visuelle: Her er fargene litt sterkere, menneskene litt mindre kompliserte og magien i det hverdagslige litt lettere å få øye på enn i den virkelige verden.
Dette er noe så sjeldent som en film hvor du kan bli rørt til tårer av godhet snarere enn av tristesse.
Up
USA 2009
Regi: Pete Docter
La oss være enige om at den siste gullalderen for amerikansk animasjonsfilm peaket for sånn omtrent 15–20 år siden. Ingenting siden da har nådd de samme høydene som «Oppdrag Nemo» (2003), «De utrolige» (2004), «Rottatouille» (2007) eller «Wall-E» (2008).
«Up» er ikke nødvendigvis den beste fra perioden, men den har en åpningssekvens som kan måle seg med det meste i filmhistorien. På 10 ordløse, aldeles magiske minutter forteller den en hel, livslang kjærlighetshistorie med alle de opp- og nedturene som hører til.
Resten av filmen er også strålende – selvsagt er den dét; den handler tross alt om en gammel mann som fester ballonger til huset sitt og flyr av gårde – men det er åpningen som alltid kommer til å være med deg.
Asteroid City
USA 2023
Regi: Wes Anderson
Alle Wes Andersons filmer, fra debuten «Bottle Rocket» (1996) til de fire Roald Dahl-adaptasjonene han nylig laget for Netflix, er egnet til å gjøre en hvilken som helst grå januardag litt lettere. Men la oss like godt velge fjorårets pastellfargede sjarmbombe «Asteroid City».
Året er 1955, stedet er en bitte liten by i ørkenen og USA er midt inne i sin kanskje mest fremtidsoptimistiske periode. Samtidig handler det, slik det alltid gjør i Andersons filmer, om tematikk som sorg og savn. Ja, også er filmen selvsagt befolket av et skuespillerlag som teller alle fra Scarlett Johansson og Tom Hanks til Bryan Cranston og Tilda Swinton.
Du kan si hva du vil om Wes Anderson. Men filmene hans er og forblir unike opplevelser.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 1/2024
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar