Intervju: Kulturhussjef på skateboard

Navn: Erik Berg Friesl
Alder: 50 år
Sivilstand: Gift, ett barn
Bosted: Porsgrunn
Yrke: Leder for kulturhuset Ælvespeilet i Porsgrunn
Aktuell med: Våren på Ælvespeilet og spilling med bandet UAAR

– Det er skateboardet og musikken som har ført meg dit jeg er i dag, sier sjefen på Ælvespeilet i Porsgrunn.

– Da du begynte som sjef på kulturhuset Ælvespeilet for seks år siden, kalte du det for «drømmejobben». Er det fremdeles drømmejobben?

– Åh jada, det er det. Selv om det har vært noen utfordringer de siste årene, stortrives jeg med å jobbe med og for mennesker. Og med drømmejobben, så mener jeg også «drømme-teamet», for det er en helt fantastisk gjeng å jobbe med.

– Du har en av de mest varierte CV-ene jeg har sett: bartender, flyvert, skatefilmskaper, snøbrettinstruktør, løytnant i luftforsvaret og gitarist i ekstrem-metalband, for å nevne en del. Hvordan ledet alt dette frem til jobben som sjef på Ælvespeilet?

– He he, ja, det kan du spørre om. Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker og å utfordre meg selv og andre. Selve veien til Ælvespeilet var litt tilfeldig. Etter omtrent 10 år som reisende skater, fant jeg ut at det var på tide med noe helt nytt. Så jeg satte meg på skolebenken og tok en bachelor i økonomi på Handelshøyskolen BI. 

– Kjærligheten tok meg tilbake til Porsgrunn, hvor jeg jobbet halvannet år som kulturformidler i Skien kommune. Jeg så utlysningen som leder for Ælvespeilet på bussen på vei hjem fra arbeid, og tenkte «Hvorfor ikke?». Selv om jeg nok tenkte at det var litt utenfor min rekkevidde, så sitter jeg plutselig her nå. Seks år senere.

– Skillet mellom det man i gamle dager kalte finkultur og det man trygt kan kalle undergrunnskultur, er blitt kort. Hvilke planer har metalbandet du spiller i, UAAR, for 2024?

– He he, det skillet er noe jeg jobber med å ta bort. Kultur skal være for alle … Jo, UAAR. Vi jobber nå med nytt album, og skal i studio i april. Etter det blir det spillejobber rundt i landet. Ser virkelig frem til å gå i studio nå.

– I ungdommen var du del av hardcore- og skatemiljøet i Porsgrunn?

– Åh, jada. Brødrene mine også. Bror Truls spiller trommer i UAAR. Og det er skateboardet og musikken som har ført meg dit jeg er i dag. 

– Dessverre gikk jeg litt glipp av hardcore-miljøet som vokste seg stort på 90-tallet. Jeg brukte mesteparten av det tiåret i kongens klær. Men jeg fikk med meg en del konserter og skatet i helikopter- og flyhangarer rundt i Nord-Norge, så jeg fikk holdt det ved like.

– Da du begynte var skating faktisk forbudt i Norge?

– Jepp, det stemmer. Det ble lovlig i mai 1989, så jeg har god erfaring med å løpe fra politiet, he he he. Jeg startet rundt 1985. Husker godt at pappa ble smålei uniformerte politibiler utenfor huset. De kjørte jo oss hjem når vi ble tatt. Men dagen etter var det ut igjen. Hvis ikke de tok brettene, da. Det hendte dessverre et par ganger. Men da dro vi bare til Strømstad og kjøpte nye. Tapet dem fast på ryggen og smuglet dem over grensa i Sandefjord. 

– Mulig tittel på artikkelen: «Kulturhussjef: – Jeg var ungdomskriminell».

– Kriminell og kriminell, he he. Husker godt at jeg ikke kunne fatte at det vi var så glad i ikke var lovlig.

– Hva var inspirasjonskildene da du begynte å spille i band?

– Inspirasjonen kom gjerne fra skateboardfilmer, hvor musikk er var og er meget sentralt. På 80-tallet var det også et helt vilt bra metall-miljø i Porsgrunn, med band som Vigalange, Infiltration og Leprosy. Jeg er fremdeles takknemlig for at de var så åpne og ga oss drittunger innpass. Glemmer aldri konsertene i Teatersalen i Rådhuset i Porsgrunn. Legendarisk.

– Brenner du fortsatt like mye for musikken i en alder av 50?

– Musikk kommer alltid til å være en pilar i livet. Følelsen av å «blæste» på gitaren, live eller i mancaven er en man må nesten ha gått gjennom for å kjenne igjen. Det er litt som skating; man glemmer alt annet og er så til stede og fokusert at det gir en euforisk følelse. Lite overgår det.

– Skater du også fremdeles?

– Skater lite for tiden. Av flere grunner. Kroppen har fått mye juling etter så mange år på veien, og jeg er ikke klar for å risikere bandet lenger. Men så snart albumet er i boks, skal jeg ta frem brettet igjen. Det er utrolig god trening, både mentalt og fysisk.

– Hvilke visjoner har du for Ælvespeilet fremover?

–  Visjonen min er at vi skal være det inkluderende, joviale huset hvor alle føler seg velkomne og at de blir satt pris på. Både artister, publikum, arrangører og samarbeidspartnere. «Ja, det fikser vi»-holdningen er sentral. 

– Også er det viktig at alle blir behandlet likt. Om man er kulturskole-elev på førstereis eller stor stjerne, får alle den samme behandlingen, og alle får spille på vårt nydelige Steinway-flygel. Håpet er at Lisa på 8 skal fylle storsalen om noen år, og det er vårt ansvar å tilrettelegge for det.

– Helt til slutt: Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?

– Jeg synes alle bør høre Sunny Day Real Estate med skiva «Diary». Ikke metall, men en utrolig fin plate.

Alt om på Ælvespeilet finnes på elvespeilet.no. EP-en «Landøyde» med UAAR ligger på alle vanlige strømmetjenester.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 2/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Kai Hansen