Navn: Morten Martens
Alder: 41 år
Bosted: Kristiansand
Yrke: Produsent, komponist, multiinstrumentalist og daglig leder for studioet The Lodge
Aktuell med: Bandet Les Imprimés og albumet «Rêverie»
Det er ikke hverdagskost at sørlandske plater blir anbefalt av Grammy i USA. Men det skjedde med debutalbumet til Morten Martens og hans soulband Les Imprimés.
– Hvor overrasket ble du av all oppmerksomheten Les Imprimés-albumet har fått?
– Jeg skjønte vel at det kom til å bli litt oppmerksomhet siden det kom ut på et relativt stort label innenfor sjangeren (Big Crown Records i New York, journ. komm.). Men sånt som å få en anbefaling fra Grammy var overraskende.
– Det virker som om du får vel så mye respons fra utlandet som her hjemme?
– Ja, det har vært mest i utlandet. Dette er vel en sjanger som ikke er så stor i Norge.
– Er det noen land som peker seg ut?
– Helt klart USA. Så kommer England, Nederland, Japan, Frankrike, Tyskland og Australia.
– Å selge soulmusikk til amerikanerne er litt som å selge is til grønlenderne, er det ikke?
– Ha ha, jo, riktig. Sånn sett er det veldig hyggelig at det blir så godt mottatt. Det er jo de som eier soulen … Om det er soul jeg holder på med.
– Hva kaller du det selv?
– Jeg vet ikke helt, jeg … Er jo soulinspirert. Noen kaller sjangeren indie-soul.
– Soul eller ikke: «Rêverie» er et album som skaper assosiasjoner til mye forskjellig musikk, uten at man helt kan sette fingeren på hva det minner om.
– Det er jo klart at jeg er inspirert av musikk fra 60- og 70-tallet, og ikke nødvendigvis bare sangene, men også soundet. Det viktigste er vel at det skal sette en stemning. Jeg føler jo ikke selv at jeg lager retro-musikk. Jeg lager ny musikk, men med et sound som er inspirert av 90’s hiphop og 60–70-tallssoul.
– Opp gjennom årene har jeg – og alle andre som går mye på konsert i Kristiansand – sett deg spille med alle fra hip-hopere til rock- og jazzband. Men det er egentlig denne musikken som alltid har ligget deg nærmest?
– Ja, jeg har spilt med mye forskjellig opp i gjennom, og med veldig bra folk. Men dette jeg holder på med nå, er det som føles mest som mitt eget prosjekt.
– Har det vært det en stor overgang å gå fra bakmann til frontmann?
– Da jeg fikk kontrakt med Big Crown, satt jeg jo nærmest og mumlet foran vokal-mikken i studio. Jeg skulle på ingen måte synge live. Men de pushet meg forsiktig, no pressure. Og så stod jeg plutselig med fullt band i ryggen og spilte vår første konsert på et utsolgt Parkteatret i Oslo, som oppvarming for Thee Sacred Souls (soul-trio fra San Diego, journ. komm.).
– Det har nesten vært som å skifte jobb. Det er en helt annen ting å fronte enn å være bakmann.
– Kom det som en overraskelse på deg at vokalen din funker så fint?
– Ja … Jeg har fortsatt ikke helt selvtilliten på det der, men det kommer seg. For hver gig vi gjør, blir jeg jo nærmest overrasket i etterkant … «Jammen, det gikk jo ganske greit.»
– Kanskje vi skal spole litt tilbake … Du har aldri drevet med noe annet enn musikk?
– Jeg jobbet litt i min fars klessjappe og på en platebutikk. Ellers har det kun vært dette, eller i alle fall noe musikkrelatert.
– Det kan ikke alltid ha vært så fett, sånn rent økonomisk, mener jeg?
– Neida, virkelig ikke, men det har gått rundt … Og så er det vel bare tanken på å gjøre noe annet som skremmer meg litt.
– Hva er den viktigste forskjellen, tror du, på å være ung musiker i dag og da du begynte?
– Det jeg ser i dag, er at det er veldig tilrettelagt … Kanskje for tilrettelagt? Da vi vokste opp, måtte vi gjøre alt selv, alt fra å finne øvingsrom og noen å spille med til å lage plakater … alt mulig. Man ble vel mer selvstendig av det.
– I dag er det utdanning, øvingslokaler, musikkontorer …
– Ja, riktig, og det er jo virkelig flott, det. Men det kan hende at folk tror at det bare er å ta en tre-årig utdanning og så gå ut i jobb. Slik er det virkelig ikke.
– Som produsent er du antakelig en av dem som har best oversikt over byens musikkmiljø. Hva er ditt inntrykk av stoda om dagen?
– Hvilket musikkmiljø? He he, neida, jeg skal prøve å svare.
– De siste tre–fire årene har jeg egentlig ikke fulgt så mye med på hva som skjer. Jeg jobber stort sett med folk som bor i Oslo og andre steder for tiden. Men det virker som det er et slags miljø rundt UiA og lignende … Det er jo egentlig litt synd at folk ikke blir værende her for å drive med musikk.
– Har du vurdert å flytte selv?
– Jada, flere ganger, men jeg trives jo godt her. Så kan man heller ta seg noen turer hit og dit. Også har jeg jo vært heldig med å ha stedet på Odderøya (studioet The Lodge, journ. komm.).
– Hva er planene for Les Imprimés fremover? Blir det flere plater og mer live-spilling?
– Ja, jeg jobber med nye ting i studio og vi planlegger en del turnéring på vår- og høstparten i Europa og UK.
– Helt til slutt: Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?
– «Voodoo» med D’Angelo.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 3/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Tor Stensola
Kommentarer
Legg inn en kommentar