Navn: Magnus Sparsaas
Alder: 31 år
Bosted: Arendal
Yrke: Teaterregissør
Aktuell med: Jon Fosses «Jeg er vinden», som settes opp i Arendal i august
Teaterregissør Magnus Sparsaas lager forestillinger som gjør inntrykk. En gang fikk han 500 kroner og et fire siders håndskrevet brev av en publikummer.
– Hva holder du på med om dagen?
– Jeg forbereder en forestilling som skal spilles i Arendal i sommer. Vi setter opp Nobelprisvinner Jon Fosses stykke «Jeg er vinden».
– Det skal som spilles i august, ja. (Dette intervjuet ble gjort i mars, journ. komm.) Dere er allerede i gang med forberedelsene?
– Ja, bak de fleste forestillinger ligger det to års arbeid. Ikke konstant arbeid, men stort og smått. Vi begynner å øve med skuespillerne i slutten av april, og nå planlegger vi scenografi, lys og musikk. Og jeg som regissør planlegger alt mulig praktisk og tenker på hvilke av mine 1000 ideer som har livets rett og skal satses på.
– Hvilken visjon har du for denne oppsetningen?
– Forestillingen handler om en person som har mistet en av sine kjære til selvmord. Så den handler om sorg. Og om hvordan livslyst kan gjenoppstå og gi oss lyst og energi til å komme tilbake til livet. Forestillingen blir forhåpentligvis et rom for både sorg og håp.
– Stykkene til Jon Fosse er åpne for mange forskjellige tolkninger og scenografiske løsninger, er de ikke?
– Jo, Fosse er glad i å skrive i nøytrale rom. At folk møtes i tilstander som kan minne om drømmer. At personer er skisser. At det skal være åpent for den som leser eller ser til å dikte med, fylle inn med sitt eget liv og sin egen forestillingsverden.
– Han holder det noen ganger såpass åpent eller nøytralt og tomt at noen opplever at de får plass til å skrive sitt eget stykke ved siden av og har en svær opplevelse, en meditasjon nesten. Andre blir ikke fenget og kjeder seg kanskje.
– Som du sier, handler stykket om å være pårørende til selvmord. Dere er ikke akkurat redde for å ta tak i tung tematikk?
– Jeg ville vendt på det og si at det finnes mørke i de fleste liv, og at vi derfor må entre det tunge og putte litt lys der.
– Men det må være en viss risiko forbundet med dette? Jeg tenker for eksempel på hvordan enkeltmennesker kan komme til å reagere.
– Ja, absolutt. Det kan sitte pårørende i salen, det kan sitte mennesker som i ulik grad sliter med å ville leve. Så vi lukker ikke døren når forestillingen er over. Noen vil kanskje bli igjen og prate, og noen trenger en skikkelig prat, så vi samarbeider med LEVE (Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, journ. komm.) om å stille med samtalepartnere for de som trenger det.
– Har du fått noen tilbakemeldinger fra publikum du husker spesielt godt?
– Jeg fikk en gang et fire siders håndskrevet brev og en femhundrelapp etter en forestilling av en jeg ikke kjente.
– Jøss! Hvilken forestilling var det?
– «Farvel Falkenberg», den andre forestillingen jeg har laget som på en eller annen måte har kretset rundt et selvmord. Men som mest handlet om en gjeng barndomsvenner som nå fylte 30, men ikke ville «bli voksne» på de typiske måtene.
– Jeg glemte å spørre: Er det Agder Nye Teater som står bak «Jeg er vinden»?
– Ja!
– Hvem og hva er Agder Nye Teater?
– Vi er en fast teatergruppe i Arendal som startet opp i 2020, rett før pandemien, som nå har laget fem forestillinger. «Jeg er vinden» blir den sjette. Vi holder til på Munken kultursenter og spiller forestillingene våre både på tradisjonelle scener, som kulturhusene, og steder vi finner som passer stykkene vi skal sette opp. Sånn som nå, når vi skal være i en forlatt kirke og gjøre den om til scene.
– Hvilken kirke?
– Det som før var frikirken i Arendal, i Bendikskleiv.
– Hvordan er kårene for å drive med teater utenfor de store institusjonene i Agder i dag?
– Gode! Vi har jo kun én institusjon, Kilden. Og monopol trenger motpoler og Arendal trenger et teater.
– Men hva kan dere gjøre som Kilden ikke kan?
– Det er vel litt som en møbelfabrikk i forhold til et møbelsnekkeri. Vi kan være fleksible, kreative, følge innfall. Vi kan ha andre typer prosesser, lengre, åpnere. Vi er kunstnerdrevet, så her starter det med visjonen for prosjektet, så bygger vi en organisasjon rundt det som skal kunne lage akkurat denne forestillingen vi nå holder på med.
– Avslutningsvis: Hvilken er den største teateropplevelsen du noen gang har hatt?
– Oi, hmm. Sett utrolig mye fint. Men jeg så «La Cage aux Folles» på Oslo Nye Teater da jeg var liten, og det husker jeg som helt wow. Har skjønt i ettertid at den handler om et homofilt ektepar som må skjule at den ene er trans for å arve noe penger eller noe sånt. En slags forviklingskomedie i musikalform.
– Men da jeg så det, var det kanskje mer at jeg ikke skjønte noe som helst, bare at teater kunne være et fascinerende sted der det skjedde de villeste ting. Og så var jo moralen til slutt god. Alle fikk lov til å være den de var og det var ikke var så nøye med de pengene. Så: Love is love.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 3/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Privat
Kommentarer
Legg inn en kommentar