Auroras pop-oppvisning

Aurora
Tid: Torsdag 18. juli
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Publikum: Cirka 4500

TERNINGKAST 5

Aurora fikk et fullstappet Ravnedalen til å danse seg inn i natten.

Det begynner ganske skummelt, dét må være lov å si. Aurora Aksnes dukker plutselig bare opp på storskjermen bakerst på scenen, drapert i hvit kjortel og med hodet omgitt av solstråler, og hvisker ting til oss. Mest av alt ser damen ut som en creepy sektleder. Plutselig begynner hun å hyle høyt og skingrende.

Men det skal godt gjøres å ikke smile idet den virkelige Aurora Aksnes kommer trippende inn på scenen. Popstjernen fra Os utenfor Bergen stråler som en – joda! – sol, gir en første smakebit på huldredansen sin og synger «To Be Alright».

Det er en voksen, sofistikert sang, langt ifra hennes mest utadvente, men i «Some Type of Skin» og «The River» øker intensiteten gradvis. Med «A Soul with No King» får konserten et skudd av folkemusikk og dertil hørende mystikk.

Det blir alltid gjort et poeng av hvor «merkelig» og «eksentrisk» Aurora er. Men i Ravnedalen i kveld framstår hun mest av alt som en trygg og profesjonell artist, én som – sine 10 år i den internasjonale popbransjen til tross – fortsatt har sjarmen og egenarten i behold. Man trenger ikke være del av Warriors and Weirdos-fankulten hennes for å sette pris på akkurat dét.

Og når sangene står i fare for å bli vel svulstige – i tekster så vel som arrangementer – kommer hun oss til unnsetning med avvæpnende humor, ofte direkte henvendt til enkeltpersoner i publikum.

Andre steder får Aurora vist hvilken fleksibel sanger hun er. Tilsynelatende helt uanstrengt, kun akkompagnert av en akustisk gitar eller sine to korister, beveger hun seg fra et dypt, modent register til å påkalle det store sjeledramaet helt der oppe i toppene.

Og hvor mange snart-30-åringer kan framføre en sang de skrev i en alder av 11 uten at det blir kleint for verken dem eller tilhørerne? Aurora gir «Runaway» sitt alt.

Det føles som om konserten skal peake idet «Starvation» når sitt knallharde, klubb-pumpende klimaks – et klimaks som godt kunne ha blitt melket lenger, spør du undertegnede – men så slutter et damekor seg til Aurora og bandet, og snart er hele dalen fylt av det mektige refrenget til «The Seed».

Til slutt får disco-bangerne «Cure for Me» og «Giving in to the Love» også de siste etternølerne opp på beina. Aldri har det vel kokt mer der nede ved foten til Baneheia.

Musikalitet, sang- og danseglede, øyeblikk av intimitet og øyeblikk av grandiositet, en gjennomgående følelse av total og vilkårsløs inkludering: Akkurat sånn skal en popkonsert være.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.07.24
© Tekst og foto: Roy Søbstad