Katie Melua
Tid: Onsdag 17. juli
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Publikum: Cirka 2500
TERNINGKAST 3
Med Katie Melua fikk Ravnedalen Live en fin og smakfull åpning. Kanskje ble det finere og mer smakfullt enn godt var.
Det er ikke ofte man ser verdensstjerner opptre klokka halv fem om ettermiddagen.
Men vi forstår hvordan Ravnedalen Live har tenkt: Katie Meluas veloppdragne voksenpop kan være en passe myk start på dagen og festivalen. Så får heller Admiral P og Stavangerkameratene ta seg av publikum når promillen topper seg i kveldingen.
Og idet Melua og firemannsbandet hennes kommer tuslende inn på scenen, har også regnet tatt seg en pause etter å ha plaget oss alle i ukevis.
De åpner med «A Love Like That», en pen, men litt konturløs sang fra Meluas siste album. «Quiet Moves» har bitte litt høyere puls, mens tredjelåten «The Flood» får den reneste disco-beaten i andre halvdel. Det føles likevel aldri som om konserten skal «ta av», som det heter.
Allerede her aner vi problemer.
Katie Melua lager fine, smakfulle, veltempererte og akkurat passe melankolske sanger som kunne ha vært laget når som helst de siste 50–60 årene. Dét mener jeg som et kompliment: Tidløshet er det største en låtskriver kan oppnå, spør du meg. Men her og nå kommer vi ikke forbi det faktum at Meluas sanger alltid vil gjøre seg bedre i konserthus enn på utendørsfestival.
De er mer «høstkveld og litt rødt i glasset» enn «pils og sigg i skogbrynet», hvis du skjønner hva jeg mener.
Bare få meter fra scenekanten står da også musikken hele tida i fare for å drukne i publikums prating. Det samme gjør dessverre også den georgisk-fødte, britisk-oppvokste sangerens ydmyke og ofte svært personlige låtintroduksjoner.
«Wonderful Life», en cover av den ellers glemte 80-tallsartisten Black, får temperaturen lite grann opp ganske enkelt i kraft av å være lett gjenkjennelig. Også de gamle hitene «The Closest Thing to Crazy» og «Nine Million Bicycles» blir møtt med med jubel og hevede mobiltelefoner.
Men når Melua prøver å røske litt opp i tingene ved å dra sin versjon av Janis Joplins «Kozmic Blues», oppnår hun egentlig ikke annet enn å demonstrere at rå, løssluppen blues aldri vil bli hennes greie. Hun er og blir en lettere introvert singer–songwriter og ikke en «soul mama».
Men bare så det er sagt: Katie Melua er en på alle måter flink og sympatisk artist, hun altså.
Vi ser henne gjerne igjen.
Men da bør det helst være om høsten, godt nedsunket i de myke setene til Kilden.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.07.24
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar