Kvelertak
Tid: Fredag 19. juli
Sted: Ravnedalen Live, Kristiansand
Publikum: Cirka 4000
TERNINGKAST 5
I kveld var Kvelertak norgesmestre i rock.
Du kan si hva du vil om rogalandsbandet Kvelertak, men de kaster i hvert fall ikke bort tida.
Kvart over åtte, etter en kort, illevarslende intro, ramler bandets instrumentalister liksom bare ut på scenen og begynner å riffe som besatte. Så kommer vokalist Ivar Nikolaisen fykende inn fra venstre, røsker tak i mikrofonstativet og vi er i gang med «Krøterveg te helvete».
Den neste drøye timen får vi ikke andre pusterom enn det lille som finnes av luft i låtene deres – og her er det ingen ballader, for å si det sånn – samt Nikolaisens sedvanlig festlige slash rørete låtintroduksjoner.
Vi snakker om en slags kalkulert form for overtenning. Til tross for at alle der oppe er i bevegelse absolutt hele tida, sitter bandets hedenske blanding av hardcore, black metal og classic rock nøyaktig så tight som den skal. Gitarharmoniene er til tider rent ut sagt lekre. Det samme er kvintettens mandige koringer.
Ingen nøler så mye som et nanosekund selv i de bråeste, mest brutale kastene.
Og i front – og bak og på begge sider – har bandet et unikum av en 46-åring med både utstrålingen og utseendet til en mannevond ungdomsforbryter.
Jammen blir ikke vokalist Nikolaisen forsøkt anholdt også: Midt i «Kvelertak» – låta, altså – prøver han å stagedive, bare for å bli trukket inn igjen av en overivrig Securitas-vakt. Hendelsen passer så godt til den anarkistiske stemningen at det hele like gjerne kunne ha vært avtalt spill.
Og Nikolaisen, han gjentar selvsagt stuntet tre–fire–fem ganger til. Det samme gjør en jevn strøm av publikummere. Vaktene kan lite annet gjøre enn å ta dem imot.
Men Kvelertak er nok gode gutter på bunnen, de altså. Du ser det på hvordan de smiler lurt til hverandre i ubevoktede øyeblikk.
Låter fra samtlige av bandets fem album ble spilt og nytt gikk sømløst sammen med gammelt. Og selvsagt var kun sentrale utrop som «Kvelertak!», «fossegrim!» og «mjød!» mulige å skille ut i kaskadene av blodskutte skrik og beinknusende riff.
Ingen ville heller hatt det annerledes.
I 2024 er det 14 år siden Kvelertak debuterte på plate. Og, OK, det som en gang var nytt og fresht, oppleves unektelig mer som gamle og etter hvert velbrukte formler. Men tida er det som kjent ingen som kan snu.
Og så lenge bandet fortsetter å levere på det nivået de gjorde i Ravnedalen i kveld – så potent, så energisk, så full av F – må de gjerne fortsette å banke ut «black’n’rollen» sin i 14 til.
Ved nærmere ettertanke burde det være et krav.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.07.24
© Tekst og foto: Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar