Intervju: Dedikert til dansen

Navn: Tone Kittelsen
Alder: 35 år
Kommer fra: Kristiansand
Bor i: Oslo
Yrke: Danser og koreograf
Aktuell med: Blant annet den nylig avsluttede festivalen Ravnedans i Kristiansand

– Dans er øyeblikkskunst, sier danseren Tone Kittelsen fra Kristiansand. – Det man ser vil man aldri noen gang se igjen helt likt.

– Når dette leses, er det midt på sommeren. Hva holder du på med da?

– Da er jeg nettopp ferdig med 15. versjonen av Ravnedans. Dette året har vi valgt å legge festivalen litt tidligere, så fra å starte i begynnelsen av juli, ligger den nå i slutten av juni. Under årets festival jobber jeg sammen med et team med både produsenter og frivillige for at det hele skal gå så knirkefritt som mulig!

– Ravnedans kan altså feire 15-årsjubileum i år. De færreste festivaler klarer å overleve – enn si fortsette å blomstre – så lenge. Hva er det som gjør Ravnedans til et unntak, tror du?

– Så fint sagt! Vi er en gjeng som virkelig brenner for festivalen og som har jobbet og inspirert hverandre gjennom alle disse årene. Så har vi hentet inn riktige folk som har vært med på å utvikle festivalen og gjøre den til det den er i dag. Ikke minst så har vi jobba på. Det ligger utallige arbeidstider bak utviklingen av festivalen. 

– Så har vi det helt sinnssykt gøy når festivalen står på, slik at vi alle er i en slags lykkerus som vi tar med oss videre når neste festival skal planlegges. Det er en helt enorm følelse å se lange køer av publikummere som skal inn på en forestilling eller å se hvordan alle frivillige løper rundt og fikser og ordner og gjør at det hele kan skje. 

– Kraften i menneskene som kommer sammen under festivalen, er det som inspirerer mest og gjør at vi holder på år etter år etter år.

– Finnes det noen røde tråder gjennom alt du holder på med?

– Mange av prosjektene er ganske ulike, men den røde tråden i alt jeg gjør, er vel egentlig at det er folk involvert som liker å jobbe og brenner for det de gjør. Det er en dedikasjon som gjør at det er vanskelig å ikke jobbe.

– I soloene er det jeg som står alene på scenen, men ofte har jeg med meg andre som bistår på ting som komposisjon, kostyme og sparringspartner på bevegelse. Jeg begynte å lage soloarbeid fordi jeg kjente at jeg hadde et behov for å jobbe frem mitt eget personlige uttrykk. Bruke tid alene for å finne ut av hva jeg var interessert i og hva som var meg.

– Pleier en soloforestilling å begynne med det fysiske eller det abstrakte? Sagt på en annen måte: Begynner det med en idé du ønsker å formidle eller med en bevegelse du ønsker å gjøre?

– Det varierer fra arbeid til arbeid. Men jeg er veldig fascinert av bevegelse, og ofte kan det være en fysisk bevegelse eller fysisk energi jeg har sett som jeg vil teste å gjøre selv. Så kan bevegelsen ta meg videre og derfra bli til en slags karakter som beveger seg i rommet. 

– Men mange av mine arbeid er også basert på improvisasjon, at bevegelsene ikke er satt eller helt bestemt, men at de oppstår i øyeblikket. Dans er øyeblikkskunst, og det man ser vil man aldri noen gang se igjen helt likt. Det fascinerer meg. 

– I arbeidet jeg holder på med nå, jobber jeg med bevegelser som kan fremkalle ro hos meg og hos den som ser på. Så nå utforsker jeg og prøver å finne frem til hva slags fysisk bevegelse som gir ro. Prosjektet heter «A Long Rest».

– Som danser reflekterer du kanskje mye over hvordan kroppen kan brukes på nye og uvanlige måter?

– Ja, det er mye lek i det å danse. Tørre å slippe seg løs å tenke og prøve ut nye måter å bevege seg på. Tørre å prøve nye ting og ikke være redd for at det ikke blir helt slik man så for seg.

– Samtidig må det være en sårbar greie å stå helt alene foran et publikum og skulle uttrykke noe med bare kroppen sin til hjelp?

– Ja, det er litt spot on det du sier der. Det er veldig sårbart og jeg kan være utrolig nervøs i forkant av en forestilling. Kjenne at man er litt utenpå seg selv og ikke i sin egen kropp. Men så går jeg på gulvet og tar et dypt pust og så forsvinner nervøsiteten. Det gir et veldig adrenalin-rush å kjenne på at man eier situasjonen. 

– Men det er sårbart, ja, spesielt de gangen jeg har stått helt alene og ikke fått snakket med publikum etterpå. Man har gitt så mye av seg selv at det nesten føles som om det ikke skjedde.

– Det er ofte fysisk krevende ting du holder på med. Hvor lenge regner du med å kunne danse aktivt?

– Så lenge jeg kjenner at jeg har energi som kan deles med andre og en motivasjon til å formidle arbeidene mine. Jeg synes dans blir mer spennende jo eldre man blir. Kroppen forandrer seg og bringer nye bevegelser inn i de fysiske banene. Man får begrensninger som gjør at man må teste nye ting, og så blir man med alderen mer selvsikker og moden i seg selv, noe som gjør at man blir en bedre performer. Tiden hvor man bare så unge dansere på scenen, er forbi.

– Helt til slutt: Hvilken er den største scenekunstopplevelsen du noen gang har hatt?

– Det var stort da vi for første gang under Ravnedans gjorde Aladdin om til en black box, og viste «Rosa löften» av Malin Hellkvist Selén med danser Marianne Kjærsund. Og så hadde jeg en veldig sterk opplevelse da jeg så Tori Wrånes på Hovefestivalen. Jeg tenkte på den forestillingen i årevis etterpå, for jeg forsto ikke hvordan det var fysisk mulig å få til. Men nå vet jeg det siden jeg de siste årene har jobbet tett med Tori.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 4/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Privat