En veldig lang kjærlighetshistorie

So Long, Marianne
Norsk dramaserie i åtte deler
Regissør og manusforfatter: Øystein Karlsen
Serieskapere: Ingeborg Klyve, Øystein Karlsen og Tony Wood
Skuespillere: Alex Wolff, Thea Sofie Loch Næss, Jonas Strand Gravli, Anna Torv, Noah Taylor, Peter Stormare, Lise Fjeldstad

TERNINGKAST 4

Serien om Leonard Cohen og hans norske kjæreste Marianne Ihlen er til tider veldig god tv. Men måtte den virkelig være seks timer lang?

Det er ingen mangel på dokumentasjon av forholdet mellom den canadiske sangpoeten Leonard Cohen og Marianne Ihlen fra Oslo.

I tillegg til sangene Cohen skrev om det, har vi en litt tvilsom dokumentar («Marianne & Leonard: Words of Love») og en veldig fin NRK-podcast («So Long, Marianne»), samt et større antall bøker, artikler og intervjuer. Ingen burde bli overrasket over at vi nå også har fått en dramatisert tv-serie.

At serien skulle bli norsk – strengt tatt en norsk–gresk–canadisk samproduksjon – så vi likevel ikke komme. Kanskje var det bare regissør og manusforfatter Øystein Karlsen som hadde behov for å gjøre noe helt annet etter å ha jobbet med «Exit» i årevis.

Men han slipper ikke unna verken løssluppen sex, hemningsløst rusmisbruk eller generelt dårlig oppførsel her heller, altså. Blakke bohemer har mer til felles med hedonistiske finansakrobater enn man kanskje skulle tro.

Marianne (Thea Sofie Loch Næss) og Leonard (Alex Wolff) møter hverandre på den greske øya Hydra tidlig på 1960-tallet. Hydra framstår på mange måter som en drøm – bare blått hav, hvite kalksteinshus og kunstnere som lever ville og poetiske liv – men Leonard er deprimert og Marianne er gift med den notorisk utro forfatteren Axel Jensen (Jonas Strand Gravli). Hun har dessuten nettopp født Axels barn.

Når de to faller for hverandre, er det med andre ord duket for alt fra het elskov i pittoreske omgivelser til brutale oppgjør elskende i mellom. Gode tv-serier er blitt laget med mindre pirrende utgangspunkt enn som så.

Og «So Long, Marianne» er til tider riktig god tv. Dét skyldes ikke minst skuespillerne.

Alex Wolff har fanget den unge Leonards blanding av keitethet, lekenhet og usvikelig veltalenhet. Man forstår hvorfor kvinner trekkes mot ham. Thea Sofie Loch Næss – fra Kristiansand! – får på sin side fram at Marianne var noe mer enn bare en blond, solbrun muse. Hun var et søkende menneske som hadde det med å forelske seg i selvsentrerte diktere.

Og regissør Karlsen er flink til å fange øyeblikk, skape stemninger og gi liv til scener hvor det strengt tatt ikke skjer så mye. Måten han bruker Cohens sanger og poesi på, er forbilledlig.

Det springende punktet vil for mange være seriens lengde. «So Long, Marianne» er åtte episoder – til sammen seks timer – med hjerte og smerte og opp og ned og fram og tilbake. Noen ganger blir man grepet av dramaet, andre ganger av kjedsomhet.

Kanskje nytes «So Long, Marianne» best på gamlemåten: én episode av gangen, gjerne med en ukes mellomrom.

Anmelderen har sett hele serien.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 21.09.24
© Roy Søbstad