Navn: Timo Helmers
Alder: 40 år
Kommer fra: Ostrhauderfehn i Tyskland
Bor i: Kristiansand
Stilling: Medeier, bookingansvarlig og altmuligmann på Vaktbua. Kulissesnekker i Kilden
Vaktbua i Kristiansand er noe så sjeldent som en militær vaktbu som har blitt til et alternativt konsert- og utested. Bookingansvarlig Timo tar en pause fra snekringen på huset for å fortelle om livet på innsiden.
– Hvordan vil du beskrive Vaktbua for noen som ikke er kjent i Kristiansand?
– Jeg mener at når du er ukjent og kanskje alene på tur, finner du de hyggeligste menneskene – og kanskje til og med noen venner – på Vaktbua. Her blir du tatt imot som du er og ingen dømmer deg. Det liker jeg veldig godt med stedet.
– Vil du si at det er et sted for folk flest?
– Jeg vet at det finnes folk som har fordommer mot Vaktbua, men generelt tenker jeg at hvis du har et åpent sinn, så passer du inn her.
– Hva tror du fordommene går ut på?
– At det er en del kulturfolk som vanker her som det finnes fordommer mot. Tidligere så det også litt hjemmemekka ut på utsiden, men det jobber vi stadig vekk med, så jeg tenker at det bare blir finere og finere.
– Hva er det Vaktbua tilbyr som andre utelivsaktører ikke har?
– På den éne siden er det arrangørdelen. Vi har mellom 150 og 180 arrangementer i løpet av et år, som er mye for en liten plass. Vi er ikke sjangeravhengige i musikkstilen, så derfor har vi veldig mye forskjellig. DJ Friendly kaller jo plassen for «verdens beste minste klubb», som jeg synes er passende.
– På den andre siden ligger det veldig mye historie i denne plassen – som vi er med på å skape hver dag. Det er ekte her. Det finnes en del steder som er laget av interiørdesignere, og de synes jeg mangler sjel.
– Hvordan drives Vaktbua?
– Vi er ni stykker som har aksjer i Vaktbua. Det er vedtektsfestet at ingen får lov til å ta ut overskudd. Eventuelt overskudd går tilbake i drift og booking. For oss er det viktig at Kristiansand har et alternativt kulturtilskudd der alle – uansett legning, tro, nasjonalitet og så videre – kan føle seg trygge og velkomne.
– Også har vi jo ansatte. Nina (Hovland, journ. komm.) er daglig leder i en 100% stilling, og flere har mindre prosentstillinger. Vi er stolte av å kunne skape arbeidsplasser.
– Hvilke planer og ambisjoner har dere fremover?
– Vi kan jo ikke utvikle oss så mye størrelsesmessig, men på sikt vil vi utvide bak baren slik at vi får et større kjøkken og litt mer lagringsplass, pluss at hagen skal få tak slik at vi kan ha helårsdrift.
– Du kom til Sørlandet fra Tyskland for 15 år siden. Hva var førsteinntrykket ditt av kulturlivet her?
– Oi, det var lenge siden, he he! Jeg var ikke egentlig involvert i kulturen den gangen, men har alltid likt å gå på konserter, og det syntes jeg var ganske triste greier da jeg kom hit. Men etter hvert utviklet det seg.
– Hvordan har ting utviklet seg?
– Kommunen forstod at noe måtte gjøres for at Kristiansand skulle bli en mer attraktiv by. Det at man kunne søke om midler med egne ideer, gjorde at det føltes som om man var med på å iverksette en endring. I løpet av mine 15 år her synes jeg at vi har skapt en masse endring – i tillegg til at Kilden, Knuden og Kunstsilo ble realisert – men vi må stadig fortsette å gjøre det bedre. Vi må bidra selv.
– Du er en DIY-mann? (DIY = Do It Yourself, journ. komm.)
– Ja, du kan kanskje si det sånn, he he. Det er gøy å drodle ideer, og å iverksette dem også.
– Apropos: I flere år arrangerte du VIVID.a post-rock festival, et arrangement som tiltrakk seg både artister og publikum langveis fra. Kommer den noen gang til å gjenoppstå?
– Takk som spør! Det er faktisk en del som spør om det samme, og det varmer. Festivalen er jo bare lagt på is. La oss se …
– Hvordan synes du små arrangører blir ivaretatt av det offentlige her til lands?
– Det har jo vært en del død blant små arrangører de siste årene, men jeg føler at Kulturrådet har sett at de små er viktig for undergrunnen og ukjente artister.
– Vaktbua klarer seg enn så lenge?
– Vi er optimistiske. Når folk utenfra får vite hvordan vi driver, så har de faktisk forståelse for det. Vi eiere tjener jo ikke penger på Vaktbua.
– Er det forresten noen forskjell på konsertkulturen her og i Tyskland?
– Ja, det er det. Første gang jeg så Turboneger her i byen, skjønte jeg ikke hvorfor folk sto to meter fra scenekanten og at det verken var stagediving, poging eller dansing foran scenen. Her står folk mye med armene i kors, i Tyskland er det rett på. Heldigvis har jeg sett en endring på Vaktbua, så det lover bra.
– Stagediving og poging må da være ekstra skummelt på bitte lille Vaktbua?
– Nei, det er motsatt. Av og til setter jeg i gang selv – er kanskje snart for gammel til det, he he –men når folk får et spark bak, så gliser de fra øre til øre. Har aldri opplevd slåsskamp eller noe sånt her.
– Siste spørsmål: Hvilken er den beste konserten du noen gang har vært på?
– Oi! Mange gode opplevelser der, altså. Kanskje da Year of No Light og Amenra spilte etter hverandre på VIVID. Det var sååå mange inntrykk den kvelden! Jeg så folk som ikke kunne slutte å gape, og der var nok jeg også, he he.
Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 5/2024
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Timo Helmers og Nina Hovland: Vaktbua
Kommentarer
Legg inn en kommentar