Milliardærøya
Norske dramakomedie i seks deler
Serieskapere: Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin
Konseptuell regissør: Marit Moum Aune
Skuespillere: Trine Wiggen, Ragne Grande, Svein Roger Karlsen, Kåre Conradi, Oddgeir Thune, Axel Bøyum, Manish Sharma, Frank Kjosås, Bjarne Brøndbo og Bjørn Sundquist
TERNINGKAST 3
Den nye norske Netflix-serien «Milliardærøya» har mange gode tilløp, men de fleste renner dessverre bare ut i havet.
En tv-serie om laksenæringen er slett ingen dum idé.
Her snakker vi om en av de største suksesshistoriene i norsk historie – laksen som «den nye oljen» og alt dette her – men også om en industri som blir beskyldt for alt fra skattesvik til dyremishandling og alvorlig miljøforurensning.
Det er klart det kan bli både godt drama og god komedie av slikt.
Bak det hederlige forsøket «Milliardærøya» står Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin. Det var de som i sin tid kom opp med «Lilyhammer» (2012–2014), serien som godt kan sies å ha innledet den nye, mer selvsikre æraen for norsk tv vi fremdeles befinner oss i.
Det spørs om «Milliardærøya» vil bli like skjellsettende eller nå like langt ut i verden, internasjonal Netflix-lansering til tross. Lista ligger tross alt en god del høyere i dag enn den gjorde for 10–12 år siden, og denne serien blir nok noen hakk for ujevn til å nå helt opp.
Vi befinner oss på Brima i Trøndelag, en øy som til forveksling ligner virkelighetens Frøya, hvor de to familiene Lange og Meyer har gjort det stort som lakseprodusenter. Lange-klanen er så rik at den kan fly inn et vaskeekte K-popband for å underholde i yngstedatterens konfirmasjon.
Familien Meyer representerer på sin side en mer tradisjonell norsk nøysomhet. Patriarken Gjert (Svein R. Karlsen) har trønderbart, går med vindjakke utenpå dressen og har det med å bli religiøs når det røyner på. Likevel skinner det gjennom hvor mye han nyter den lokale makten pengene gir ham.
Denne makten skal bli utfordret når en av de største aksjonærene i Meyer Fjordkraft plutselig dør og den beinharde forretningskvinnen Julia Lange (Trine Wiggen) entrer øya på høye hæler. Hvis hun klarer å kuppe livsverket til Gjert, vil hennes Marlax bli verdens største produsent av atlantisk laks.
To mektige familier i hensynsløs kamp om makt og rikdom er klassisk såpeoperamateriale, og opp i gryta hiver Bjørnstad og Skodvin alt som hører sjangeren til av utroskap, romantikk, kriminalitet, bortskjemte arvinger og alltid skiftende forretningsallianser. Ikke alt dette oppleves like motivert.
Mye tid går med til et Hollywood-subplott som verken er spesielt gøyalt eller gripende, og styreromsdiskusjoner er det strengt tatt bare «Succession» som har lykkes med å gjøre spennende. Og på dét nivået befinner vi oss ikke verken på manus- eller skuespillersiden.
Alle tilløp til kritikk av næringen renner dessuten bare ut i havet.
«Milliardærøya» har sine øyeblikk, den altså. De fleste vil humre noen ganger i løpet av hver episode.
Men den bitende ironiske tonen som blir slått an i introen – Ivar og Kari Medaas som synger «Eg hadde ein gong ein båt» over en montasje av gammel og ny kystkultur – klarer «Milliardærøya» dessverre aldri å følge opp.
Anmelderen har sett hele serien.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.09.24
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar