Oljehistorien i såpeversjon

Lykkeland sesong 3
Norsk dramaserie åtte deler
Manusforfatter: Mette M. Bølstad
Produsenter: Synnøve Hørsdal og Anne Bergseng
Konseptuerende regi: Petter Næss
Skuespillere: Anne Regine Ellingsæter, Herman Flesvig, Paal Herman Ims, Malene Wadel, Pia Tjelta, Per Kjerstad, Ole Christoffer Ertvaag, Mads Sjøgård Pettersen, Laila Goody, Stig Henrik Hoff, Henrikke Lund-Olsen, Eirik Støre, Anastasios Soulis og Adam Fergus

TERNINGKAST 4

«Lykkeland» holder stilen i siste sesong, på godt og vondt.

80-tallet har kommet til Stavanger. Det gamle bedehuset er blitt til en tacky, jappete nattklubb, hvor nyrike entreprenører slurper i seg østers og champagne mens de blir underholdt av mimende drag-artister. På oljeplattformene kan selv mellomlederne unne seg dyre sportsbiler og nesten mobile telefoner.

«Lykkeland» er fortellingen om hva oljefunnene i Nordsjøen har gjort med landet vårt. Sesong 1 tok for seg pionértiden på 60- og 70-tallet; sesong 2 handlet om sjansene som ble tatt og hvilke enorme menneskelige omkostninger de førte med seg. Idet sesong 3 begynner, har rikdommen forandret Norge til det nesten ugjenkjennelige.

Toril (Malene Wadel) har forlatt sin pietistiske bakgrunn til fordel for en livsstil med et aldeles hodeløst rusmisbruk.

Den skarpe gårdsjenta Anna (Anne Regine Ellingsæter) er blitt enke, og går fra en trygg jobb i Oljedirektoratet til å satse friskt på ny teknologi i det private næringsliv.

Christian (Paal Herman Ims), som kommer fra byens rikeste familie, jobber som dykker og får se på nært hold hvilken pris enkelte må betale for velstandsutviklingen.

For disse menneskene – og hele galleriet av familiemedlemmer og arbeidskolleger som omgir dem – kommer de livsomveltende begivenhetene tett som i en såpeopera. Først og fremst er «Lykkeland» likevel en serie som tar mål av seg til å trekke opp de store samfunnshistoriske linjene.

På sitt beste byr den på vellaget underholdning med en viss substans. På sitt svakeste er den belærende og overtydelig som et stykke sosialrealisme fra 1970-årene.

I scene etter scene blir dyktige skuespillere satt til å levere enorme mengder eksposisjon – informasjon seeren antas trenge for å kunne henge med – om alt fra økonomi og politkk til etikk og moral. Heldigvis er det ikke ofte man støter på folk som snakker slik i det virkelige liv.

Samtidig får smakløshetens eget tiår nok en gang det beste ut av scenografer, sminkører og kostymedesignere. Hardest går det ut over Pia Tjeltas rollefigur Ingrid, som med ett er blitt vanskelig å skille fra «Dynastiet» sin sjefsheks Alexis.

Man kunne nok ønske at «Lykkeland» turte å nærme seg vår nære historie med bare lite grann av den frekkheten som gjorde «Makta» til et av årets høydepunkter på skjermen. Men en tv-serie som med dette har klart å gjenfortelle hele sagaen om oljenasjonen Norge på redelig, etterrettelig og ikke-kjedelig vis, er selvsagt ikke noe man skal kimse av, det heller.

Anmelderen har sett hele sesongen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.10.24
© Roy Søbstad