«Taxi Driver» er en av mine absolutte favorittfilmer, én jeg har sett mange ganger opp gjennom årene. Men den har ikke alltid vært en favoritt.
Første gang jeg så den, for kanskje 30 år siden, ble jeg ærlig talt skuffet. «Taxi Driver» var ikke den filmen jeg hadde forventet. Jeg hadde sett bildene av Robert De Niro med mohawk-frisyre, militærjakke, solbriller og gønner, og trodde han skulle være en slags actionhelt.
Men «Taxi Driver» er ikke en actionfilm og Travis Bickle, karakteren De Niro spiller, er ikke en helt. Antakelig syntes jeg at filmen var treg og ganske kjedelig.
Likevel var det noe med den, noe som gjorde at jeg endte opp med å se den om igjen flere ganger i årene som fulgte.
Med tiden ble jeg vel en mer sofistikert filmseer også. Jeg skjønte at «Taxi Driver» er en karakterstudie og at den egentlig, når alt kommer til alt, handler om ensomhet.
«Taxi Driver» hadde premiere i februar 1976, og var gjennombruddfilmen til både Robert De Niro og regissøren Martin Scorsese. Siden har de vært blant de største navnene i amerikansk film. Vi skal heller ikke glemme at dette var filmen som introduserte verden for Jodie Foster. Hun var 12–13 år gammel under innspillingen, og måtte ha storesøsteren sin som stand-in i visse veldig voksne scener.
Men «Taxi Driver» begynte med manusforfatteren Paul Schrader. På begynnelsen av 1970-tallet hadde han rotet seg inn i en ganske håpløs livssituasjon; han var i praksis hjemløs, drakk for mye og slo i hjel tid med å kjøre rundt i byen om natten. Det var da han kom opp med ideen om taxien som en metafor for ensomhet.
Bildet han så for seg, var av en gul metallkiste som hvileløst glir gjennom byens gater mens stadig nye mennesker setter seg inn, blir med et lite stykke og så blir borte igjen. Den eneste som blir sittende igjen, liksom fanget inne i kisten, er sjåføren.
Ut fra dette skapte Schrader, i samarbeid med Scorsese og De Niro, en av de mest minneverdige karakterene i amerikansk film; Travis Bickle.
Travis Bickle er det vi i dag antakelig ville ha kalt en incel. Han har ingen nær familie og ingen ordentlige venner, og alle forsøkene hans på å skape meningsfulle relasjoner, ikke minst til kvinner, ender bare opp med å skape større avstand mellom ham og resten av menneskeheten.
Alle dere som har sett «Taxi Driver» før, vet at den inneholder en av de mest håpløse og pinefulle dating-sekvensene i en film noen sinne.
Travis er kort og godt en sånn ung mann som kan komme til å bli en fare både for seg seg selv og omgivelsene. Jeg tør nesten ikke tenke på hva slags nettsider han ville ha fulgt i 2024. I løpet av filmen går han da også gjennom en radikaliseringsprosess, én som nesten bare kan ende med vold.
Jeg trenger antakelig ikke å påpeke at denne tematikken er enda mer aktuell nå enn den den var i 1976.
Men «Taxi Driver» er ikke bare et portrett av en forstyrret ung mann og en potensiell terrorist. Den er også den best tenkelige introduksjonen til amerikansk 70-tallsfilm.
Dette var tiden da sex, drugs & rock’n’roll-generasjonen for en stakket stund kunne lage akkurat de filmene de ville. I tillegg til Martin Scorsese, snakker vi om filmskapere som Francis Ford Coppola, Brian De Palma, William Friedkin, Robert Altman, Roman Polanski og forsåvidt også Steven Spielberg og George Lucas. Sammen sprengte de alle grenser for hva man kunne tillate seg å vise på film.
Og «Taxi Driver» er kanskje det fremste eksemplet på akkurat dét. Ingen hadde noen gang vært i nærheten av å skildret livet i New Yorks gater med samme ærlighet som Scorsese gjør i denne filmen. Her flyter søpla, her ligger pornokinoene på rekke og rad, her foregår dopsalget og prostitusjonen helt åpenlyst, her raver åpenbart sinnssyke mennesker gatelangs.
Dette er kort og godt en siviliasjon helt på randen av kollaps; noe nær et helvete.
Slik blir det langt på vei forståelig at Travis Bickle får det for seg at han må gjøre noe, at han tar på seg å rense opp i kloakken. Men måten han velger å gjøre det på, er selvsagt helt forkastelig.
Mer skal ikke jeg si, denne filmen snakker i grunnen for seg selv. Men jeg håper dere vil bli like fascinerte av «Taxi Driver» som jeg med årene er blitt.
Introduksjon til filmvisning på Cinemateket i Kristiansand 19.11.24
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar