Nr. 24
Norge 2024
Regi: John Andreas Andersen
Manus: Erlend Loe, etter et originalmanus av Espen Lauritzen von Ibenfeldt
Skuespillere: Sjur Vatne Brean, Erik Hivju, Ines Asserson, Lars Berge, Ulrik William Græsli, Erik Madsen, Svein Sturla Hungnes, Benjamin Noble, William Gundersen, Magnus Dugdale, Tobias Aksdal
Aldersgrense: 12 år
TERNINGKAST 4
Filmen om motstandshelten Gunnar Sønsteby er både vellaget og velment. Men den sier ikke noe vi ikke har hørt før.
Det er nesten utrolig at ingen har laget film om Gunnar «Kjakan» Sønsteby før. Her snakker vi tross alt om lederen av den såkalte «Oslogjengen», en gruppe som sto bak nærmere 50 spesialoperasjoner under Andre verdenskrig, og Norges høyest dekorerte krigshelt gjennom tidene.
Kanskje er det blitt slik fordi Sønsteby nesten kunne virke uangripelig. Tilsynlelatende perfekte mennesker kan vanskelig bli troverdige filmkarakterer.
Rammefortellingen i «Nr. 24» er den aldrende helten (spilt av Erik Hivju) som forteller sin historie til skoleelever på Rjukan, stedet han selv vokste opp rundt 70 år tidligere. Han kommer med klare budskap: Frihet er noe vi aldri må ta for gitt og vi må aldri tro at det ikke kan bli krig igjen.
Sønsteby (spilt som ung av Sjur Vatne Brean) var revisorassistent da tyskerne invaderte, men lot seg etter kort tid rekruttere til motstandsbevegelsen, og skulle snart vise seg å bli dens modigste, smarteste, mest snarrådige ressurs. Dette var en mann som verken rørte alkolhol eller kvinner. Han var til enhver tid for opptatt med å tenke framover.
Mye i «Nr. 24» vil føles velkjent for alle som har sett noen av de etter hvert mange, mange norske filmene fra krigen. Her får vi både de hensynløse nazistene i stramme uniformer og de sedvanlige sekvensene hvor helter i sixpence leker katt og mus med tungt bevæpnede tyskere.
Flere av disse sekvensene, som sprengingen av Akersgata 55 og Kongsberg Våpenfabrikk, er genuint spennende. Regissør John Andreas Andersen («Skjelvet», «Nordsjøen») har håndverket inne.
Men gripende blir ikke filmen før helt mot slutten. Da begynner en av skoleelevene å stille Sønsteby vanskelige spørsmål om voldsbruk og – mest smertefullt – om han noen gang ble nødt til å likvidere sine egne landsmenn. Dette har den gamle mannen låst unna i det mentale rommet han kaller «den nederste skuffen».
Først der klarer «Nr. 24» å trenge dypere enn for eksempel den på flere måter sammenlignbare «Max Manus» (2008).
Det er ikke dermed sagt at dette ikke er en vellaget film eller at Gunnar Sønsteby ikke har fortjent et helteportrett. Sønstebys budskap er dessuten mer aktuelt i 2024 enn det har vært på flere tiår.
Det føles bare som om vi har sett denne filmen så mange ganger før.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 02.11.24
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar