Julestemning fra første strofe

Helene Bøksle - «Det hev ei rose sprunge» 
Tid: Lørdag 14. desember
Sted: Storsalen i Kilden
Publikum: Cirka 800

TERNINGKAST 5

Helene Bøksle tar både jula og sangen på største alvor. Sånt blir det flotte julekonserter av.

Hva forskjellen er på en julekonsert med Helene Bøksle og julekonserter flest? Det må være det nærmest totale fraværet av kitsch.

Her er ingen juletrær på scenen, ingen av musikerne har på seg nisseluer og ikke en eneste amerikansk julesviske står på repertoaret. Istedet er scenografien helt nedstrippet, flertallet av sangene har kristent opphav og mellomsnakket handler gjennomgående om lys, håp og fellesskap.

Nå er Kristiansand strengt tatt ikke Bøksles hjemmebane, men jammen føles det ikke litt sånn allikevel. Storsalen i Kilden er så godt som full og et samlet publikum virker å komme i julestemning i samme øyeblikk som hun og det lille bandet hennes inntar scenen.

De åpner med «Mitt hjerte alltid vanker» i en verdig, saktegående versjon, som – i likhet med flere andre numre denne kvelden – får et ekstra løft av Kristiansand Domkirkes Jentekor. I «Walking in the Air» er det Elisabeth Thomassen fra samme kor som leder an. Vokalen hennes fyller hele det store rommet som om det var den naturligste ting i verden.

Helene Bøksle selv, kledd i fotsidt, glitrende skjørt og noe som minner om en bunadstopp, utstråler sunnhet, trygghet og varme. Fremdeles har hun den samme ungpikeaktige kvaliteten i stemmen som da vi først ble kjent med henne for snart 20 år siden, fremdeles er det folkemusikklangen som skiller henne fra «syngedamer» flest.

Både «Nordnorsk julesalme» og «O helga natt» lar henne vise hva hun er god for. Aller flottest blir kanskje den egenskrevne «Lucia», hvor hun virkelig får strukket seg i de lange, higende tonene mot slutten.

Dessverre byr konserten også på et ordentlig feilskjær. I Helene Bøksles tolkning blir The Pogues’ «Fairytale of New York» – her kalt «Et juleeventyr» – strippet for alt det tragiske og fandenivoldske som er selve poenget med den, og framstår istedet som en slags lystig, Vamp-aktig trall. Beklager, men det er virkelig ikke greit, altså.

Ekstra skjærende blir det når resten av låtvalgene vitner om så god smak. Her er helt nye sanger og sanger med århundrelange historier, her er sanger fra folkemusikktradisjonen og sanger fra filmer og tv-serier. Hele veien er arrangementer og framføringer like lekne som de er lekre.

Og når vi kommer til en praktfullt sunget «Deilig er jorden» – selvsagt godt hjulpet av en stående sal – og den skotske folkesangen «The Parting Glass», føles det ikke lenger riktig å henge seg opp i det lille som skurrer.

Istedet føles det som om jula allerede er her.

Originalt publisert på Fædrelandsvenne 16.12.24
© Tekst og foto: Roy Søbstad