Intervju: – Det er noe fint og destruktivt med trist musikk

Navn: Jørund Vålandsmyr
Alder: 45 år
Kommer fra: Arendal – Eydehavn
Bor i: Oslo
Sivilstatus: Gift
Yrke: Vokalist, musiker og komponist
Aktuell med: Albumet «Bakgårdsgater» med Jørund Vålandsmyr & Menigheten kom ut i høst. I januar kommer nytt album med Country Heroes.

Jørund Vålandsmyr fra Arendal skriver helst sanger om outsiderne. De på innsiden synes han stort sett er usjarmerende og lite spennende.

– Når dette leses, har albumet «Bakgårdsgater» vært ute i noen måneder. Hvordan har mottakelsen vært?

– Den har vært veldig bra. Det har fått mange fine tilbakemeldinger og gode omtaler, og vi nådde frem til noen nye folk denne gangen, tror jeg. Vi har jo skrudd tiden litt tilbake, på en moderne måte, hvis det gir mening.

– Hvordan har dere skrudd tiden tilbake?

– Det er en mer sober produksjon. Låtene er mer nakne og tekstene kommer kanskje enda tydeligere frem … Har jeg hørt. Skiva ble spilt inn over fem dager på Flerbruket i Aurskog-Høland, og vi ble kanskje litt påvirket av høstvinden som smøg seg mot den gamle trebygningen. Eller kanskje vi bare hadde tatt med for lite instrumenter.

– Musikken deres – litt pop, litt rock og litt country – kombinert med måten du synger på, gjør dere nesten umulige å putte i bås. Hvordan vil du selv karakterisere musikken dere lager?

– Vi safer og kaller det treenhetlig vise-pop-rock. Melodier med tekst og historier i sentrum. Intens visemusikk, kanskje? 

– «Bakgårdsgater» er et slags konseptalbum, er det ikke?

– Jo, den båsen kan det nok puttes inn i. Selv om det ikke forteller en lineær historie, foregår det meste i samme boligbygg. Noen tekster henger mer sammen enn andre, men de lever alene også. Hadde jeg kommet utenfra, er det ikke alt som hadde vært åpenbart, men det er interessant når jeg hører om sammenhenger jeg aldri har tenkt på før. Da lever skiva litt, tenker jeg.

– Med tanke på tekstene: Det er vel riktig å si at du har et øye åpent for outsiderne og de som ikke har det så greit her i verden?

– Jo, det kan du si. Insiderne er jo også stort sett ganske usjarmerende og lite spennende. Nå er jeg av typen som kan bli glad og kanskje føle trøst hvis jeg hører noe som er ganske mørkt. Det er noe fint og destruktivt med å høre på trist musikk. Den kan brukes som en pause fra din egen utilstrekkelighet og gi litt styrke i det at man ikke er alene, til den dagen du må møte dine egne demoner i dørkarmen.

– Hvem er de største tekstforfatterne for deg, her til lands og internasjonalt?

– Jens Gunderssen, Gunvor Hofmo, Tuva Syvertsen fra Valkyrien og David William Øynes fra Villskudd, for å nevne noen norske. Tuva og David var vi så heldige å få med som gjester på noen låter også. Sånt setter spor.

– Internasjonalt har jeg alltid holdt Lou Reed veldig høyt. Olle Adolphson og Veronica Maggio har også bidratt til det fine stikket man kan få i hjertet ved å lese en bra tekst.

– Stein Torleif Bjella bør jo også være med, han bidro nok mye til at jeg turte og ville synge på norsk.

– Ja, der må det være et slektskap, også i det at dere begge synger på dialekt.

– Dialekten min er blitt ganske avslepen, men ikke nok til at folk ikke skjønner hvor jeg kommer fra. Det skjer stadig at jeg blir spurt om jeg kommer fra Eydehavn eller i nærheten av Ulfsryggkjenna, og jeg gjør jo det. 

– Du spilte i band på Sørlandet også?

– Ja, vi øvde i de gamle kontorlokalene som lå på Nitriden (nedlagt aluminiumsfabrikk, journ. komm.). De ble vel revet for et par år siden. Fikk nok min første tinnitus der. To gitarister i samme band og lite bruk av hørselvern er en dårlig kombinasjon. Vi het The New Originals og låt ganske uoriginalt.

– Hva annet enn musikk har du drevet med oppigjennom?

– Jeg jobbet i helsesektoren i Oslo kommune i flere år, kjørte passasjerbåt et par sesonger, var innom et lager og kom tilbake som tilkallingsvakt på natt. Det kan være litt uforutsigbart, men jeg trenger bare nok til at det skal gå rundt. Eller, det vil si, jeg har flyttet ut av sentrum, og det gjør det litt fortere å fylle lønnsslippen.

– Det passer bra med tematikken på det nye albumet. Det er mye arbeiderklasse over tekstene der, mye Rudolf Nilsen.

– «På stengrunn»-skiva (hvor blant andre Lillebjørn Nilsen tolker Rudolf Nilsen, journ. komm.) har gått noen runder, mye å hente derfra. Jeg kommer jo fra et arbeiderhjem, så det er ganske naturlig å skrive om det. Hvis jeg virkelig hadde villet ha en utfordring, kunne jeg skrevet om livet på den andre siden, men da måtte jeg kanskje fått meg fast jobb for å finansiere researchen.

– Du er blitt 45. Hvilke ambisjoner har du for musikken?

– Så lenge jeg har mulighet til å spille inn de skivene jeg vil, og har en «vanlig» jobb på si som ikke spiser meg opp mentalt, er jeg ganske tilfreds. Jeg har nok å fylle timeplanen med de neste årene, og Country Heroes kommer med ny skive i januar.

– Til slutt: Hvilken plate synes du alle i hele verden burde høre?

– «Bakgårdsgater». Hvis den blir utsolgt, foreslår jeg «WD-40 for rustne hjerter» av Lars Moen.

Originalt publisert i Gatemagasinet Mot nr. 1/2025
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Tor Orset